Den lengste reisen går fra hodet til hjertet! Med Tim Rudi

[00:00.0]

For over 20 år siden, så strøk jeg på sniper-skole i USA og kom tilbake til Norge stappfull i skam. For meg å ta av masker, når jeg først skjønte at jeg bar de, var kjempeenkelt. Kjempeenkelt i den forstanden det var utrolig slitsomt.

[00:15.4]

Det har tatt lang tid. Men det var ikke vanskelig for meg å forstå at det var det jeg måtte gjøre det. Tenker du at det er litt sånn at du hadde veldig stor mestring mentalt, men så var det kroppen du måtte adressere. Jeg hadde ikke følt en eneste følelse. Av det følelsespekteret som jeg har kjennskap til i dag i 2026, så kan jeg si at i 2022 så hadde jeg aldri følt en skikkelig følelse noen gang.

[00:38.7]

Og så må vi forstå at jeg kan endre meg. Og så begynner vi å bli nysgjerrig på hvor kommer disse tankene fra. Så kan vi begynne å bevege oss fra tankene og ned i hjertet. Og det er den lengste reisen jeg har gjort. Og apropos samfunnet, tror du egentlig at de aller fleste er der som du var?

[00:55.0]

At vi egentlig ikke føler ordentlig på følelsene våre, og er i en slags fight, flight og freeze? De færreste er bevisste. Den største utfordringen som jeg står overfor nå, det er hvordan skal jeg forklare dette til de som har behov for det, men som ikke ser det selv.

[01:11.6]

Det er noen som har vært modige nok til å komme til meg og si sånn, den du er nå, skremmer meg. Jeg likte bedre den gamle versjonen av Tim Rudy. Wow! Og der ble jeg valgt ut av en rekke med barn. Så i meg, langt i min ryggmarge, så var jo det å stikke seg frem.

[01:29.0]

Det var livsfarlig. Og så blir jeg så opprørt, og så synes jeg det er veldig vanskelig å ikke dømme. De fleste overgriper hver en gang et barn som blir forgrepet. Og da kan jeg ikke annet enn å bare ha medfølelse og sympati for det barnet. Min jobb handler ikke bare om å formidle hvordan du lever gode liv, men det er også å ta de menneskene som har vært i samme situasjon som meg, og så begynne å avsløre dette.

[01:49.4]

Og så er det ikke nødvendigvis for at de skal henges. Men gi muligheten for at de også kan heles. Vi ser ikke nyheter. Jeg har ikke sett nyheter siden 2016. Men jeg har ikke lyst til at mine barn skal vokse opp i et hjem der de hører den negative tonen som nyhetene har.

[02:04.6]

Og det skal være noe av deres kollektive programmering av tankene deres. Tim Rudi, velkommen skal du være til Wisdom From North. Tusen, tusen takk.

[02:22.3]

Dette har jeg gledet meg veldig til, fordi jeg oppdaget din bok og leste den i sommer på et Svalberg, og jeg ble så grepet av den. Kast masken - bryt barrierne. Den rørte noe veldig dypt i meg. Jeg tror kanskje også jeg identifiserte meg litt med deg, fordi kanskje vi har litt lignende historie ved det å ønske å hjelpe andre.

[02:46.3]

Og så er det også en smerte på innsiden. Og du var jo en coach, leder og er coach, leder, foredragsholder, forfatter og hjelp andre mestre livet sitt. Og samtidig så kjenner du da på at du trenger egentlig å hjelpe deg selv. Og dette ble spesielt tydelig for deg.

[03:03.9]

Egentlig så sent som jeg tror det var 2022, når moren din gikk bort. Det som imponerer meg er at du skriver om å kaste masken, og så opplever jeg at du har kastet masken selv.

[03:19.4]

Eller i hvert fall forsøker å gjøre det. Jeg vet ikke om vi noen gang kan kaste masken ordentlig. Det kan vi sikkert gå inn i. Men jeg opplever det som så utrolig autentisk, og det har jeg lyst til å dykke dypt i. Jeg føler at det er noe vi ikke opplever så mye i samfunnet generelt.

[03:36.0]

Men Tim Rudy, det første spørsmålet jeg har til deg i dag som jeg har lyst til å starte med, det er hva er det som opptar deg mest akkurat nå, kosmisk, globalt og i ditt eget liv? Det er veldig flerdimensjonalt.

[03:54.4]

Hvis vi starter med meg da, akkurat nå så er jeg i en fase der jeg ser etter hva er det fremover som er viktig. Og det gjenspiller seg også når jeg gjør veiledninger. For jeg jobber mye 1-1.

[04:11.4]

At vi må finne balansepunkter mellom når vi går bakover, for å se etter de tingene som holder oss tilbake. Om det er smerter, trauma eller opplevelser. Og nå blir vi faktisk så bevisste at vi bare tenker, nå kan jeg bare gå fremover.

[04:31.0]

Det er veldig lett for å havne i en sånn traumafell. Det er veldig lett for å havne i en, nå skal jeg bare fikse alt som er feil med meg. Og det jeg har sett nå er at nå har jeg sluppet en del av bagasjen. Og det er litt sånn som du sier i innledning, kan vi bli helt maskefrie?

[04:48.9]

Ja, jeg tror det. At vi på et tidspunkt så er vi så bevisst hvilke masker vi bruker når at vi har tatt av oss de som holder oss tilbake. Men når vi har tatt av oss alle de som holder oss tilbake, så er det bare fremover igjen. Og det er det jeg synes er spennende nå.

[05:04.9]

Å ha fått lov til å ha gitt slipp på mye av den destruktive energien som har holdt meg tilbake. Der liksom deler av sjelen min og deler av hele meg har blitt holdt igjen av ting som har vært vondt og vanskelig. Jeg har vært veldig redd, mens nå er det vekke. Nå er det fremover.

[05:21.5]

Nå er det det å gjøre, det å være som er viktig. Det jeg er nysgjerrig på, er at du jobbet i lang tid som mentaltrener. Så er det lag på lag av denne løken.

[05:38.8]

Føler du at du hadde en stor blind spot? Vi snakker ofte om det i personlig utvikling. Vi ser gjerne andres skygge, men ikke våre egne. Hadde du avdekket mange skygger, men ikke den største,- Sånn kom frem da din mor døde, hvis du kan ta oss gjennom.

[05:57.6]

Hva du opplevde? For over 20 år siden, så strøk jeg på sniper-skole. Var en norsk utvekslingssoldat i USA. Var på en utdanning som kostet over en million. Og så strøk jeg på det kurset og kom tilbake til Norge stappfull i skam.

[06:18.1]

Og den skammen manifesterte seg som sykdom i kroppen min. Jeg ble svakere. Jeg ble mindre enn meg selv. Og på et tidspunkt så var det faktisk sånn at jeg fikk forslag av å gå ut av patrulje i Kjøttjøy kommandoen og heller sitte på samband. Dette var i 2004.

[06:35.9]

Det gikk fire nye år før jeg forsto at grunnen til at jeg strøk på sniperskolen var på grunn av tankene mine. Den inre dialogen, måten jeg snakket til meg selv på, måten tankene formet virkeligheten min. Men når jeg først skjønte det, Så ble jeg obsesst med å forstå hvordan tankene påvirker mennesker.

[06:57.0]

Og fra rundt 2008-2009 og frem til 2022, så var det veldig mye av fokuset mitt. Og jeg mestret veldig mange av de dimensjonene av livet. Jeg lærte meg å hvordan styre tankene mine i møte med utfordringer. Jeg lært meg hvordan stille de riktige spørsmålene.

[07:13.6]

Jeg lært meg hvordan bruke visualisering. Og jeg tror at på hele min reise så har jeg hatt to parallelle løp. Det er den ene delen av meg som var mentaltrenere, foredragsholder, lærte vekt etter, lærte mennesker å leve gode liv gjennom å kontrollere tankene sine.

[07:33.6]

Jeg var skikkelig god på det. Også på den andre så var det da disse skyggesidene som ventet på å bli oppdaget. Og når jeg oppdaget disse 20 sidene, så var jeg forberedt. Jeg hadde gjort nesten 20 år med mentaltrening, så når barrierene kom, så skjønte jeg fordi jeg hadde trent på det så lenge at jeg er fleksibel.

[08:00.7]

Jeg kan endre meg. Dette er ikke meg som menneske som er fastlåst. Alt jeg har gjort kan jeg gjøre om. Det var en utrolig viktig grunnstein i det å kunne gå inn i. For jeg har gjort sinnssykt mye dumt. Jeg har vært et ubrukelig menneske i veldig mange av sine øyne.

[08:19.9]

Det å klare å frigjøre seg fra det og si at det var handlingene mine. Hvor kom handlingene mine fra? Jo, handlingene mine kom fra trauma. Hvor kom traumene dine fra? Jo, det var disse opplevelsene. Hva lærte disse opplevelsene meg? Jo, det var at, og så kom disse ulike sannhetene om meg frem, som jeg bare tok ut i livet.

[08:38.3]

Men fordi jeg var fleksibel, fordi jeg hadde brukt nesten 20 år på å skjønne at jeg ikke er resultatene mine, og jeg ikke er adferden min, så kunne jeg bare gjøre det om. Så da begynte jeg bare å arbeide med den innre reisen. For meg å ta av masker, når jeg først skjønte at det er bare de, var kjempeenkelt.

[08:58.8]

Altså, bære med meg, kjempeenkelt i den forstanden. Det var utrolig slitsomt, og det har tatt lang tid. Men det var ikke vanskelig for meg å forstå at det var det jeg måtte gjøre. Det er veldig spennende det du er inne på her. Jeg snakker mye om overbevisninger og troer.

[09:18.1]

Beliefs, som vi kaller det på engelsk. Hvor dypt de ligger i oss. Jeg oppfatter at du sier at du hadde sett så dypt på dine troer. Hvordan du snakker til deg selv. Hvordan du behandler deg selv. Det mentale. Det hadde tatt lang tid.

[09:35.9]

Det tror jeg ofte det gjør. Det er ofte litt sånn at vi kan undervise i dette her, men så tar det kanskje ganske lang tid før folk virkelig forstår hva det er vi sier, fordi man er nesten ikke klar over at man går rundt og tror på noe en gang.

[09:54.9]

Det ligger så dypt i oss, for det er en selvfølge i hvordan du ser på verden. Når du begynner å stille spørsmål til det, er det plutselig ikke en selvfølske lenger. Du trenger nesten en egen aha-opplevelse rundt det. Det kommer gjerne i en livskrise.

[10:10.9]

Jeg opplever det sånn. Samtidig tror jeg ikke man trenger disse krisene for å våkne opp heller. Det krever en viss innsats og en viss bevissthet, en vilje til å være åpen for å se at ting andreledes. Og så lurer jeg på, tenker du at det er litt sånn at du hadde veldig stor mestring mentalt, men så var det kroppen du måtte adressere?

[10:36.0]

Yes. Jeg hadde ikke følt den eneste følelsen. Altså av det følelsespektet som jeg har kjennskap til i dag i 2026, så kan jeg si at i 2022 så hadde jeg aldri følt en skikkelig følelse noen gang.

[10:53.0]

Og det er jo det som gjør det her så spennende, den prosessen med at, jeg tror tempoet det går er veldig ulik fra menneske til menneske, men vi må inn i tankene først, for dette er det som er lettest tilgjengelig for oss, denne inre stemmen, styggen på ryggen. Og så må vi forstå at jeg kan endre meg.

[11:11.0]

Og så begynner vi å bli nysgjerrig på hvor kommer disse tankene fra. Og først når vi ikke lenger er låst i et handlingsmønster i en sannhet om oss selv, så kan vi begynne å bevege oss fra tankene og ned i hjertet. Og det er den lengste reisen jeg har gjort. Jeg satt i en dyp meditasjon midt ute i jungelen i Costa Rica, og ble guidet av mentoren min David.

[11:33.8]

Og vi var en gruppe som var der, så sier han, og nå kan du si til deg selv, I am grateful for me. Og jeg sitter der og er helt stille og sier «I am grateful for…» Så stopper det. Og så blir jeg oppmerksom på at jeg ikke klarer å si ordene til meg selv inni meg.

[11:53.8]

Og så tenker jeg «Ok, jeg prøver på nytt». «I am grateful for…» Stopper det på nytt. Og så begynner bare hulket å komme på innsiden. Og hulket kommer lenge før bevisstheten min klarer å koble på hva som skjer.

[12:10.9]

Men det neste nivået mitt nå og da, det var jo å få tak på at det enorme selvhatet som jeg hadde, det var den første indikasjonen på at jeg ikke klarer en gang å si at jeg er takknemlig for at jeg er meg. Og i dag så fremstår jo det som helt spinnvilt, men for meg så er det viktig å anerkjenne at det var også et viktig steg i reisen.

[12:32.1]

For det synliggjorde for meg at, oi, her er det noe som må ses nærmere på. Og så lærte jeg meg å gradvis komme ned i kroppen, gradvis komme ned til hjertet, gradvis sitte med de følelsene som måtte komme, og det som kroppen egentlig forsøkte å fortelle meg.

[12:53.5]

Og så er det jo, jeg tror at vi i 2026 så er vi veldig kognitivt drevet alle sammen. Men som et overgrep så for, så er jo kognisjon det første stedet du går. Så det går lynkjapt opp i hodet mitt. Jeg ser ting og prosesserer ting veldig fort. Så det er jo der jeg har vært da.

[13:10.4]

I 40 år. Og kroppen den skrudde jo seg av. Og så har jeg måttet bli kjent med den, og det er liksom det som er fase 2. Etter tankene så er det kroppen og følelsen der. Apropos samfunnet, tror du egentlig at de aller fleste er der som du var?

[13:29.0]

At vi egentlig ikke føler ordentlig på følelsene våre, og er i en slags fight, flight or freeze, og er mest i hodene våre? Ja, jeg tror det. Og så tror jeg jo at de færreste er bevisste.

[13:48.0]

Dette er jo noe som jeg synes er kjempevanskelig. Når jeg har hatt den opplevelsen jeg har hatt og skrevet de to bøkene jeg har skrevet, den største utfordringen som jeg står overfor nå, det er hvordan skal jeg forklare dette til de som har behov for det, men som ikke ser det selv.

[14:12.3]

Og så er det litt sånn at da må jeg lene meg i at jeg ikke kan påtvinge noen endring. Du må ønske deg selv. Og når du ønsker det, så kan noen komme og formidle og veilede. Men det er noe av det som jeg synes er mest utfordrende akkurat nå er at det er et stort rungende ja egentlig på spørsmålet ditt.

[14:33.1]

Og så er det vanskelig å stå på sin linje og se på. For hos meg er det helt stille. Stort sett hele tiden. Jeg bestemmer selv når jeg ønsker å aktivere. Og tilstanden jeg har i kroppen, den styrer jeg 100% hele tiden.

[14:50.0]

Det høres jo fantastisk ut å endelig føle ordentlig på en følelse. Jeg kan kjenne at jeg kan gå i forsvar med en gang og tenke at jeg har følt på masse følelser. Jeg, hva mener du nå? Jeg har elsket og hatet at jeg er på siden, og grått og vært leim av alt mulig.

[15:10.3]

Så jeg ville ikke visst om jeg er i kroppen eller ikke. Det er klart at jeg har nå tilgang til veldig mange spirituelle lærere og intervjuer, utrolig mange spennende mennesker som er veldig i kontakt med disse temaene.

[15:26.4]

Jeg har nok forstått at jeg er mye i hodet mitt, og at jeg har litt å gå på der også. Å komme ned i kroppen. Men jeg kjenner at det er veldig sårbart å si. Jeg kjenner at det er en motstand der. Hvorfor det? Jeg er jobbet utrolig mye med dette her, og har veldig mye bevissthet rundt det.

[15:50.9]

Så kan jeg nok kjenne at jeg ... Jeg flykter litt fra kroppen min, og det plager meg at jeg gjør det. Kan jeg stoppe det bare, hvis jeg får lov? Det er det ingen grunn til.

[16:09.2]

Nei, det er det sikkert ikke.

[16:15.2]

i det siste har kommet klare og klare for meg, er at det er helt i orden. Alt er helt i orden, den røysheten med at jeg beveger meg bort fra meg selv, ok, men det går fint, men hva skal til for å komme tilbake? Og min reise handler jo om alkohol.

[16:33.2]

Og det har jo kommet flere og flere i veiledning til meg. Etter at jeg var åpen om det, så kommer folk og spør meg om hjelp. Og det første jeg sier når vi har første samtale, det er at alkohol er ikke problemet ditt. Og så ser de på meg og sier, hæ?

[16:49.3]

Alkohol er aldri problemet ditt. Det som gjør at du trenger alkohol, det er det som er problemet ditt. Og den eneste måten vi får tilgang til det på, det er gjennom at vi røvs med oss selv når vi tyr til det som er medisin, til det som er løsningen. Og i stedet for å bli frustrert over for eksempel at man beveger seg bort ifra kroppen da, så er det som vi bare sier, ja, ok, men da var det det jeg trengte da.

[17:14.1]

Det går fint. Men hva er det som tar meg bort derfra? Hva er det jeg trenger for å komme tilbake igjen? Når vi gjør det, så mener jeg at hele øvelsen handler om å komme tilbake. Bounce back-tiden. Gjør ingenting om du får lyst på sukker eller alkohol, eller om du har lyst til å surfe porno.

[17:34.6]

Alt dette er fint. Men legg merke til. Begynn å se deg selv i dragningen. Vær røs med det som er triggeren, og så kom tilbake. Så trenger jeg ikke å plage deg. Da kan du møte meg med en smil og bare Ja, ikke sant?

[17:54.8]

Hele denne prosessen med å komme tilbake til kroppen handler også om små øvelser vi kan gjøre i hverdagen. Rett og slett å bringe fokuset til kroppen. Legge seg ned, meditere og gå igjennom hele kroppen. Kjenne energien i kroppen.

[18:11.6]

Være til stede. Rett og slett rette fokuset mot kroppen. Altså for en som har blitt diagnosert med kompleks PTSD, og som antageligvis hadde scoret høyt på ADHD-tester, så er den praksisen veldig, veldig vanskelig.

[18:29.2]

Så for meg så handler det om å være i kontakt med kroppen, om å heller lytte når noe skjer. Og jeg har gjort det. Altså det du sier, den praksisen, absolutt 100%. Det vil jeg anbefale til alle. Gjør body scans.

[18:46.1]

De er kjempenyttige, og det er veldig deilig. Men jeg tror også at veldig mange kan være like meg, og har levd et liv på høygir veldig lenge, der bare det å legge seg ned blir vanskelig. Da er jeg mer opptatt av å ta av. La meg forklare.

[19:04.6]

Jakten på selvfølelsen. Jeg må starte der. Veldig mange tror at for å få mer selvfølelser må jeg gjøre mer. Mens jakten på selvfølelsen, sånn som jeg ser det, handler om å ta av det som har redusert selvfølelen din fra begynnelsen.

[19:21.9]

Et barn på ett år som går ut i hagen med en is i hånd på en deilig junidag, lurer ikke på om det er elsket. Det går rundt og smiler og ler og bare har ti av ti på selvfølelse. Og så kommer vi som samfunn og som foreldre og naboer og onkler og tanter og barnehage, medarbeidere og skole, og så leser vi på masse mentale og emosjonelle modeller som tar ned selvfølelsen.

[19:48.4]

Og da handler det mer om å begynne å ta vekk, for i det øyeblikket kjærligheten er ti av ti, så er det ikke noe problem, for da kjenner jeg kroppen min.

[19:59.6]

Så det jeg heller gjør er at jeg møter meg selv i situasjoner, og så kjenner jeg, oi, der følte jeg meg liten. Men hva var grunnen til det? Nei! Ja, han eller hun sa jo det. Ok.

[20:15.5]

Hva var det det bekreftet i deg? Hva sannhet er det som du allerede tror på? Nei, jeg er jo aldri god nok. Ok. Og så gjør jeg øvelsen. Og den må jeg gjøre kognitivt. Ja, men hvordan kjennes det ut i kroppen?

[20:31.9]

Er det ekte? Ja, det er ekte. Jeg føler meg liksom liten og ikke god nok. Men er det sant? Nei, det er jo ikke sant. Jeg er jo alltid god nok sånn som jeg er. Så hva er den universale sannheten? Er den universale sannenheten at jeg er god nok som jeg er?

[20:47.7]

Og så blir jeg fylt opp. Jeg vet ikke om du kjenner det når jeg sier det, men da blir jeg fylt opp når vi har disse samtalene med oss selv eller med andre. Og da har vi tilgang til følelsen.

[21:01.9]

Og så må jeg legge til en ting til, for det her er, og jeg liker ikke når vi sitter og sier at dette er komplekst og sammensatt, for da tar vi vekk alle løsningene. Men når det kommer til at vi må få kontakt med kroppen, så er det en, ta vekk, og så er det også se etter det som nummer kontakten.

[21:26.3]

Det er det aller viktigste. Når jeg beveger meg borti fra følelsene mine, så spiller jeg Playstation. Eller spilte. Når jeg beveger meg borti fra følelsen mine, så gikk jeg i kjøleskapet og tok et glass røvvin oppi en kaffekopp klokken fem på ettermiddagen. Bare for å få en i høyrefoten, for det var noe ubehag jeg ikke ville kjenne på.

[21:45.6]

Når jeg ikke sto i følelsen mine, så løfte jeg kjempetunge vekter og følte meg veldig fornøyd etterpå. Når vi gjør ting som egentlig er utenfor normalen, Det å ta oss selv på fersken og se på det. For det er det som hindrer den kontakten med oss selv.

[22:03.1]

Så da jeg tok vekk alkohol, og gikk igjennom den slutteprosessen her, så fikk jeg kontakt med følelsen mine. Og jeg fikk kontakt med underbevisstheten min, og den indre stemmen, og det landet mye mer i meg selv. Betyr det da også at du må stå i ubehaget?

[22:21.2]

Altså på et nivå hvor du må tåle den smerten og den følelsen som er så ubehagelig at du vil rømme vekk fra den? Enten det eller møten. Det å stå i den smerten tror jeg er veldig vanskelig. Jeg tror det er derfor vi kommer tilbake igjen til de uvanlige.

[22:40.2]

Men hvis vi finner oss gode praksiser, Og jeg kommer tilbake til egen kjærlighet. Ok, men hva trenger jeg å gjøre i dette øyeblikket for å vise at jeg er verdifull for meg selv? Og så er det svaret at jeg ikke er alkohol. Ok, kanskje jeg velger det.

[22:58.9]

Og så er det røvset når vi glipper. Jeg tror at det er spennende. Tiden fra vi gjør den uønskete handlingen til vi gjør den neste gang. Det blir lengre og lengre og lengere. Og på et tidspunkt så bare gir vi slippe det. Forskjellen her er ikke at dette må jeg tåle, nå må jeg bare være i det.

[23:17.1]

Da har du den approachen at du nesten skal straffe deg selv eller du skal gjøre et krafttak, men heller møte den med en mykere kjærlighet. Nå merker jeg at du rømmer vekk, Annike. Hva trenger du nå?

[23:35.3]

Og så er det helt greit. Jeg har bare lyst til å dele et eksempel på det. Jeg har sluttet med veldig mye. Gitt slipp på kjempe masse de siste fem årene. Men kroppen min bruker fortsatt nikotin.

[23:52.8]

Og i fem år så straffet jeg meg selv hver gang jeg snuste. Og så tenkte jeg, det her skal jo ikke gjøres, det ødelegger jo nervesystemet mitt. Og doktor Torkel har jo sagt at nå får jeg i hvert fall ikke blue bars. Og så vokser det her på meg, og så må jeg spise min egen medisin.

[24:11.5]

Og så tenker jeg sånn, hva hvis du bare lar det være? Hva hvis du bare lar snusen være, og så aksepterer du at den har en funksjon akkurat nå? Og så er du nysgjerrig på når kommer behovet? Når gjør du det automatisk for det at du kjeder deg?

[24:26.9]

Når er det faktisk et lindringsbehov? Hva er lindringsbehovet? Og i den praksisen så har jeg jo overbevisninger på et ett tidspunkt så vil jeg kjenne at nå trenger jeg ikke det lenger. Men den tjener fortsatt en hensikt. Nikotin var den første lindringen jeg fikk som 14-åring når jeg sto i bakhagen og snekte meg en sigarett fra prinspakken til foreldrene mine.

[24:50.5]

Og den følelsen den kan jeg hente opp igjen når som helst. For det var helt spinnevilt deilig. Tenkte jeg all den smerten som den 14-åringen hadde bært på, så trakk jeg inn den sigaretten, og så kjente jeg at noe skjedde. Det er inntil at han, 14-åring, har det bra, og jeg har møtt han, så kan den nikotinen bare være.

[25:13.3]

Det jeg synes er så fint ved å høre det du sier, er jo måten du møter deg selv på. Fordi jeg blir litt sånn soft i hjertet, og kanskje andre lytter og ser det som meg, og så føler de at Wow, når du kan behandle deg selv med så mye omtanke, tilgivelse og kjærlighet, så kan vel jeg også gjøre det.

[25:36.5]

Det dukker opp i oss. Jeg pleier å dømme meg selv for noe lignende. Kanskje jeg ikke trenger å gjøre det. Vi dømmer oss selv så automatisk når vi ikke tar oss sammen. Bare fikse det, få det til, bare slutte med det. Du må bare slutte med det.

[25:51.9]

Vi kan høre stemmer utenfra. Bare slutte med det, nå må du være sterk og stå i det. Herregud, hva er du laget av? Det er det som er så gøy. Vårets jobb blir jo aldri ferdig.

[26:09.2]

Når vi gjør det arbeidet som jeg og deg gjør, så vil vi alltid oppdage nye ting og se ting fra nye perspektiver. Det kan godt være at om fem år så er det noe jeg går tilbake på. Men der jeg er nå, så ser jeg mye sterkere den koblingen som du snakker om, og fordømming, det sitter i tankene.

[26:26.6]

Røushet og takknemlighet for at vi gjør så godt som vi kan sitter i hjertet. Og der har jeg nok hatt et fortrynn. Fordi at jeg var helt, altså jeg dømte ikke noen. Og jeg har ikke dømt noen på ti år. Ingen. Det får ikke plass i hodet mitt. Uansett hva du gjør så dømer jeg deg ikke.

[26:43.9]

Og det er nok en styrke som jeg har hatt i møte med alle de utfordringene. At det finnes, altså jeg kan høre det, jeg kan slippe jeg også. Men jeg kommer tilbake igjen veldig kjapt. Og det er det som er trikset. Du kan dømme.

[27:00.3]

Legg merke til det. Kom tilbake til kjærligheten. Og så bare som klassisk eksempel. Hvis du blir litt forbanna når du ser en eller annen politiker som sier noe som er helt motsatt av hva du tror på. Kjenner du ikke en bedømming da? Hvis jeg hadde levd det livet, gått i de skoene, fått de påvirkningene, lest de bøkene, vært rundt de menneskene, så hadde jeg antageligvis ment akkurat det samme.

[27:25.3]

Jeg har enorm raushet og respekt for absolutt alle mennesker, og jeg skal på ingen som helst måte påberoke meg fasiten på noen ting som helst. Men jeg kan ikke ha gått gjennom mitt liv med 43 år med de erfaringene jeg har, og ikke dele det perspektivet. Hvis jeg ikke deler mitt perspektiv, så har jeg ikke muligheten til å utvide ditt.

[27:46.5]

Og jeg tror at måten vi skaper endring på er at jeg har ingen sannhet, men jeg kan dele mitt perspektiv. Det la jeg merke til at du sa på Facebook-siden din, og det synes jeg var så fint. Du snakket om hva er sannhet, og jeg har lyst til å lese det du skriver, siden du tok det opp nå.

[28:04.5]

Hva om ingen av oss holder sannheten? Hva om alt vi har er vårt unike perspektiv? På situasjonen, hva endrer seg dersom vi tar dette inn i alt vi gjør? Jeg har ingen sannhet. Det eneste jeg har er det jeg ser, og nysgjerrigheten til å forstå det jeg ser.

[28:25.4]

Og det er jo så sant! Det er så sant, og jeg er så enig med deg. Hva om vi hadde brakt dette inn i alt vi gjør? Fordi vi kan jo kun se virkeligheten utifra vårt perspektiv. Jeg er så enig med det, men vi alle deler vårt perspektiv, og da er det jo ikke noe rett og galt.

[28:45.2]

Det er bare slik jeg ser det ut fra mitt vindu. Og så har jeg lyst til å hoppe videre til dette med masker. Ingen bedømmelse, vil jeg si, men en observasjon at jeg opplever at vi har veldig mange masker i samfunnet.

[29:03.8]

Og det er veldig mange av oss som jobber med selvutvikling som snakker om autentitet. Samtidig så opplever jeg det som noe av det mest sårbare som finnes, og ikke det enkleste. Fordi man kan si at man er autentisk rundt et tema, og så plutselig blir du spurt om noe annet, eller plutselig skjer det noe i en situasjon hvor du tar masken på uten å merke det en gang.

[29:30.1]

Og vi har jo kanskje ikke rollemodeller for det heller i samfunnet. I debatten på TV. Ja, ikke sant? Nettopp. Så fortell litt om din prosess i det å våge å være så sårbar, særlig også som mann.

[29:50.1]

Hvordan skal jeg forklare det? Du hørte det sukker hvor dypt det satt, sant? Fordi det å dele det har ikke vært vanskelig. Det har vært helt naturlig.

[30:07.1]

Det er nesten som at jeg kjenner at det er det som er min mening. Det er å dele det. Jeg blir nesten mer frustrert over at jeg ikke har fordelt det nok. Jeg har aldri kjent på det som et trussel på meg selv. At jeg er åpen om mine utfordringer og mine problemer.

[30:24.9]

Og her blir jeg nok litt sånn historieløs. Der jeg rett og slett ikke klarer å komme tilbake til. For jeg har jo levd veldig mye i frykt. Livet mitt har jo vært, jeg har jo vært livredd i alt.

[30:39.9]

Nå merker jeg at jeg snakker med varm. Det var litt godt. Takk. Når jeg fikk kontakt med det som jeg skjønte var min mening med livet, i det øyeblikket jeg skjønte at det jeg opplever nå er det jeg skal kommunisere videre, så slapp det.

[31:03.9]

Jeg beklager at jeg rotet litt i innledningen der, men det kom til meg nå at jeg har veldig nært knyttet til meg en purpose med at det å kaste masken, det er en av potensialene vi har å gå for å leve bedre liv sammen.

[31:21.8]

Og da er det minste jeg kan gjøre, det er også ta av mine.

[31:28.4]

Og så ble jeg oppmerksom på det etter hvert som prosessen gikk, Når mamma døde, på det tidspunktet, så drev jeg selv bedrag. Det var ikke det at jeg bare løy til omgivelsene, men jeg løy mest til meg selv. Kom hjem fra en jobbtur i Oslo, og hadde vært sikker på å få i meg 106 på Gardermoen, pluss det nøkkehvitt.

[31:52.6]

Og fløy SAS+, så de kunne få meg inn, eller kanskje klarte å snakke med Tore, og tok teksi hjem. Og kom hjem på fredagskveld akkurat passet raskt i steget nok til at ingen merket det. Og så fylte jeg på meg glass vin selv. Det skjønte jeg ikke før hun døde.

[32:12.4]

Og så så jeg meg selv litt utenifra. I perioden etterpå. At jeg klarte jo ikke å leve uten alkohol. Men fordi jeg har jobbet så mye med tankesett, så var jeg nysgjerrig på hva dette betyr. Hvorfor er det sånn? Må det være sånn? Også redaktøren Kristine, vi hadde en god diskusjon når vi holdt på med boken.

[32:35.8]

Egentlig er det kastmaskene boken skal hete. Hvorfor heter ikke han det i flertall? Så sa jeg nei, for jeg tror fra mitt perspektiv at vi kan bare ta av én maske av gangen. Og for å identifisere en maske, så må vi tørre å stoppe opp, og så må vi føle litt, og så må vi kjenne, når var det ubehagelig å være meg?

[33:02.6]

I hvilken situasjon begrenset jeg meg? Når holdt jeg munnen da jeg burde si noe? Når er det jeg går ut av meg selv og gjør ting som jeg egentlig ikke vil, og som ikke er rett for meg, men jeg gjør det likevel? Ok, hvilken maske er det, og hva er det den beskytter?

[33:20.9]

Og så kan vi begynne å jobbe med den. Og så tar vi denne. Og så går det litt tid, og så kjenner vi at den er lettet. Og så blir det bedre for oss. Og så kommer den nye inn til syne. Og så på veien, så går det an å ta på seg nye masker.

[33:37.5]

Jeg tok på meg helingsmasken. Jeg tok på meg traumemasken, PTSD-masken. Jeg var offere. Stod på kjøkkenet jeg, og... Midt i en diskusjon med Kristin, som er konen min, så sa jeg, ja, men du skjønner jo ingenting, for du går jo ikke gjennom dette her. Da hadde jeg tatt på meg en ny maske.

[33:56.5]

Da var det han som hadde fått diagnosen PTSD og var offer i dette.

[34:04.7]

Og så har jeg valgt å kalle det for masker fordi at det er noe som er litt sånn synlig og tilgjengelig for oss. Men det her er jo identiteter vi tar på oss for å overleve. tilpassninger vi gjør til omgivelsene, for da føler vi oss trygge eller elsket.

[34:22.6]

Vil du si at det å ta seg maskene, siden samfunnet er så vant til å gå rundt med masker, som er en opplevelse det virker som begge vi har, at det kan trigge andre at du tar av masken din?

[34:39.6]

Ja, 100%. Det er noen som har vært modige nok til å komme til meg og si sånn, den du er nå skremmer meg. Jeg likte bedre den gamle versjonen av Tim Rudy. Wow. Og så er det jo trygge relasjoner da, så det gjør at, ok, kan vi stå i det her sammen?

[35:00.4]

Ja, det kan vi. Når du ser på meg nå, så ser du på meg, Tim. Liksom, de øynene dine, jeg føler at du ser tvers igjennom meg. Du er så til stede du nå. Det synes jeg er ubehagelig, men det skjønner jeg.

[35:18.9]

Og jeg har jo tatt et standpunkt i forhold til hvem jeg er i møte med alkohol og rus. Hva jeg mener er rett, og ta de diskusjonene. Jeg mener at det er ingen mennesker som trenger alkohol. Jeg mener at det er gift som vi tar i kroppen, og at vi har blitt solgt en løgn.

[35:41.4]

Og det er det mange som synes er ubehagelig. For jo mer masker jeg tar av meg, jo mer modig blir jeg i å tørre å si det jeg tror på. Det har ikke alltid vært. Jeg har gjemt meg veldig. Og de fem årene jeg har drevet eget selskap, så har jeg egentlig aldri sagt det jeg faktisk mener.

[36:02.7]

Og det er jeg på vei inn i nå. Så det er en veldig gradvis modningsprosess. Men det vekker motstand, ja.

[36:12.4]

Ja, det er jo mye økonomiske interesser rundt at folk skal drikke. Tilbake til disse maskene. Kan du gi noen eksempler på noen av disse maskene?

[36:29.4]

Og litt hvordan vi kan komme i kontakt med de vi som sitter og hører og ser på? Semantikken er ikke viktig. Det er veldig viktig å understreke. Det finnes ikke en maskeordbok. Jeg har satt noen navn på noen masker som jeg har identifisert meg med.

[36:48.7]

Men her kan hver enkelt skrive det navnet selv som de føler er rett. Men du sa jo i innledningen at dette må hjelpe andre. Hjelpemasken har vært veldig, veldig sterk for meg. Grunnen til det er at jeg fra veldig ung alder skjønte at jeg fikk oppmerksomhet og kjærlighet når jeg hjalp til.

[37:12.2]

Når jeg tok ut av oppvaskemaskinen. Når jeg var flink til å rydde kjøkkenet. Når jeg ryddet rommet mitt. Når jeg hjalp til å bære. Så fikk jeg masse skryt. Og så adferden min og det å hjelpe gav meg en selvfølelse. Og så utviklet bare denne seg.

[37:30.2]

Så hjelper jeg folk med å bære posene når jeg så at de trengte det også. Hørte jeg folk si, denne Timmen, han stiller alltid opp. Timmen han kommer, han hjelper alltid, han er så flink Timmen. Han løser det alltid han. Og paradokset her er jo at, jeg er jo akkurat den samme Tim Rudy i dag.

[37:50.7]

Men motivasjonen min er annerledes. Jeg vet i dag at jeg har kjærlighet til meg selv. Jeg vet at jeg trenger ikke gjøre noe mer, jeg trenger ikke være noe mer for noen som helst andre. For å ha kjærligheten til meg selv. Da kan jeg gå ut i verden og hjelpe.

[38:09.5]

Og så har jeg bært på galskapmasken. Og det skriver jeg litt om i boken. Jeg så faren min nesten ta liv av en. I veldig ung alder. Og da gjorde jeg da overføringen, eller attribueringen, at pappa er gal.

[38:26.2]

Da må jeg også være gal. Så den galskapmasken, den hadde jeg med meg, og den kom til uttrykk når jeg drakk X antall E-netter inn, i en viss promille. Så svartnet øynene mine, og så gjorde jeg helt spinnvillige ting. Slåss og hoppet ifra høye balkonger og knuste ting og var aldri en del av meg.

[38:49.4]

I det øyeblikket den masken slapp, så slapp alt.

[38:54.9]

Her må du bare stille oppfølgespørsmål, for jeg vet, her kan vi dra i alle mulige retninger. Det er så mange ting jeg er nysgjerrig på, fordi det er så mye du snakker om. Jeg har lyst til å hoppe litt, men det er sikkert relevant. Nervesystemet vårt.

[39:11.2]

Hvis du kan dele litt mer om det. Det har vi begynt å snakke mye mer om, føler jeg. Det med vagusnerven. Blant annet har du sagt at vår generasjon, og vi er i samme generasjon, 70-80-modellene. Hva sa du? Vår generasjon skiter mest med nedregulering av nervesystemet.

[39:31.5]

Den traf meg litt. Kan du dele litt om hvordan det henger sammen med masker? Ja, og her er det masse kreds til Torkel Fære, som var den som gjorde meg oppmerksom på det.

[39:51.5]

Frem til han skrev boken Pulskuren, så hadde jeg bare hatt en garmin-klokke der jeg brukte til å måle ned trenet. Og så er det også en massiv shoutout til Funk med live jentene. Som er helt rå på nervesystemet.

[40:07.0]

Og de to har vært to gode kilder for meg for å lære dette. Og så har jeg de rundt meg som har speilet meg veldig. Og så sagt sånn at du sitter ikke i ro i fem minutter. For jeg var jo kjempeurolig. Jeg var livredd.

[40:23.2]

Jeg var vokst opp i en tid der min bagasje er jo litt sånn ekstrem settvold, fåtthjuling, utsatt for overgrep. Men samtidig så er et nervesystem blir også påvirket av små ting. Vi blir trigget av at vår generasjons foreldre og våre besteforeldre har jo som motto at ledig tid er døden eller noe sånt.

[40:53.8]

Man skulle aldri sitte i ro. Det var når man var produktiv og produserte at man var verdifull. Hvis du ikke hadde vært ute og snekret hele lørdagen eller gjort noe på hytten eller produsert noe, så var du ikke verdifull. Og det stemmer jo med generasjonen fra 40-tallet.

[41:12.4]

Og så blir vi da de som blir skadeligende helt på andre siden av skalaen. Der vi har vokst opp i et miljø der folk setter seg jo ikke ned. Og vi arver jo nervesystemet til foreldrene våre. Så da flyr vi jo rundt så hodeløse hunster og må konstant gjøre noe.

[41:30.9]

Og dette har jo jeg gitt til mine unger. Så om da, med en gang det blir rolig, så er det sånn at nå kjeder jeg meg. Og det er jo en ting som, der må vi møte det med masse røvshet og kjærlighet. Jeg ble bevisst for meg selv, så jeg ble bevisst mitt nervesystem i forårs.

[41:51.6]

Jeg er enda ikke i posisjonen til å hjelpe barna mine med sitt. Jeg må finne løsningen i meg. Og så har jeg gjort det gjennom å bruke Garmin sine funksjoner. Og Åra Ring, der jeg sier ok, men når er det jeg faktisk er i hvile? Og så lære meg hva er mine praksiser for et nervesystem som er i balanse.

[42:14.7]

Det som er interessant er at et nervesystem i balanse blir mye bedre på å ta riktige beslutninger. Det blir mye sterkere til å være til stede i nåre i blikket, lytte, vurdere, evaluere, kjenne etter hva er rett for meg.

[42:32.4]

Hvordan vet vi om nervesystemet er i ro hvis vi ikke har en Garmin-klokke? Så langt har ikke jeg kommet enda. Jeg er fortsatt avhengig av å se på pulsen min og på utslaget de algoritmene gir.

[42:50.8]

Og så har jo det vært en annen form for mask eller avhengighet jeg har hatt. På det meste sier jeg ikke med tre ulike målapparater på meg. Nå er det både gammelklokke, årering og oppbånd. Og igjen, så Kristian, som er et fantastisk speil for meg, spør meg, er det ikke på tid å prøve å leve livet uten?

[43:10.5]

Så jeg gir en overgang nå, der jeg øver på å kjenne etter, og så gjerne ser jeg ikke på klokken gjennom dagen, og så kan jeg gitte litt mellom det og det. Hvordan var det da? Og så kan jeg gå tilbake og se.

[43:29.1]

Noen blir jo blå mens de er på jobb. De kan sitte på jobb og være i møter, og så har de blodbasene. Mens når jeg sitter her sammen med deg, så er jeg faktisk ikke så aktivert.

[43:45.2]

Vanligvis når jeg har sånne samtaler, så er jeg veldig aktivert. Så nervesystemet mitt er aktivert. Og det må jeg bare bli kjent med, hva er det som er premissene for meg? For dette er så veldig individuelt. Jeg blir så immarine kjærlig på ditt indre landskap, og det er fordi at jeg er nerd på dette selv.

[44:07.0]

Så blir jeg litt imponert over hvor du har kommet, og hvor ærlig du er om hvor du ikke er også. Er det sånn at når du sitter i dette intervjuet at du ikke har noe frykt for at du skal si noe feil, at det skal komme feil frem, at det skal bli tolket en viss måte?

[44:23.7]

Fordi med en gang det er på YouTube, det er out there, så er det jo folk som kan reagere negativt på deg eller på meg. Ingenting. Hvordan kan vi komme dit? Veldig mange sliter med følelsen av frykt for å være synlig.

[44:45.6]

Frykten for å komme ut med sine kreative prosjekter, for å si sin mening, for å bare være seg selv. Frykt for synlighet. Nettopp fordi de skal bli dømt. Og særlig i Norge, som er et lite land, hvor det gjerne er en slags konsensus om hva som er riktig og hva som ikke er riktig, politisk korrekt osv.

[45:06.0]

Så kan det umiddelbart bare holde oss tilbake uten at vi helt klarer å konkret vite hva det er vi skal si og ikke si, og hvorfor det er farlig å si sånn og sånn. Men vi blir litt redde. Fordi det plusser kan bli så synlig. Hvordan finner vi, er det mot det handler om, eller er det healing, som du har vært igjennom?

[45:30.4]

Det første er at i det øyeblikket du slutter å dømme andre, så blir du ikke redd for at verden skal dømme deg. Det er steg 1. Når du fjerner all dømming i deg selv, Og det gjelder både å dømme deg selv, så finnes det ingen grunn til å dømme andre.

[45:54.0]

Og når ikke du dømmer deg selv og ikke dømmer andre, så er du ikke redd for å bli dømt. For da er det ingen knagger å henge det på. Altså, internett må gjerne dømme meg for at jeg sitter her med deg og deler det som jeg har opplevd og måten jeg har kommet meg ut av det. Men det går fint.

[46:11.8]

Altså, vær så god. Gjerne faglig diskutere med deg og si at det er feil. Ok, det er helt i orden. Jeg har prøvd å gjøre en forskjell, jeg. Så steg to handler jo om å få kontakt med, ok, men hva er den kraften da?

[46:27.9]

Hvilken kraft er det jeg ønsker å bruke? Hvorfor skal jeg lage dette kreativt? Hvorfor skal jeg ut der og bruke stemmen min? Og jeg er såpass heldig at jeg får små bevis med jævne mellomrom på at folk ser og hører innholdet mitt og der det har en ekte påvirkning.

[46:46.6]

Det er nok for meg. Boken må jeg gjerne selge i 10.000 vis av opplag. Men det er det enkelt menneske som sender meg en mail klokken halv tolv på kveld, og som sier, nå har jeg kommet til å si det der og der, og jeg føler at jeg leser min egen historie, og det er så oppløftende å vite at det kan gå bra.

[47:07.5]

Da må du bare dømme meg, for all del. Så jeg tror jo at det handler om de overbevisningene vi har om oss selv. Også selvfølgelig, når dypt der nede, når jeg ble utsatt for overgrep, så var en del av det i strukturerte former, i det som jeg husker som pedofilringer.

[47:40.3]

Og der ble jeg valgt ut av en rekke med barn. Så i meg, langt i min ryggmarg, var det å stikke seg frem livsfarlig. Så jeg har jo jobbet veldig mye med den koblingen, så jeg sier ikke at det er enkelt.

[48:00.0]

Men hvis du følger resonementet mitt, så har den ene tingen ledet til den andre. at når jeg ikke lenger dømmer meg selv og ikke dømmer andre, så får jeg tilgang på, ok, men hvorfor forholder jeg fortsatt igjen? Og til slutt så kommer det en, det er farlig for meg å stikke hodet frem.

[48:15.4]

Og det står jeg i akkurat nå. Jeg har ikke noe kjempe store sosiale mediekontoer. Det er fordi jeg fortsatt jobber meg ut av den frykten. Men jeg bærer ikke den frykten lenger. Det er derfor jeg sier at jeg er fremoverrettet.

[48:33.6]

Jeg må skape bevis for meg selv at det å være meg er trygt, det har jeg ikke trodd hele livet. Jeg blir så berørt av hva du sier. Og takk for at du deler det.

[48:49.7]

Og så blir jeg så opprørt, og så synes jeg det er veldig vanskelig å ikke dømme overgriperne. Og alt det jeg har hørt som foregår der ute, som er også skjult og hemmeligholdt, har jeg veldig, veldig vanskeligheter med å ikke dømme.

[49:09.1]

Og når du som har vært igjennom det klarer å ikke dømma, så tar jeg av meg hatten. Fordi det blir for meg så urett, så mørkt, så feil, at jeg føler meg maktesløs.

[49:25.6]

Og det eneste jeg føler jeg kan gjøre, det er å dømme det. Ja, men jeg tenker det er helt greit. Til en viss grad kan det dømes, men det gjør ingen forskjell for meg om jeg dømer det. Og dette var en del av forarbeidet mitt før disse trømmene kom opp.

[49:48.4]

Så jobbet jeg veldig med følelsen av hat mot andre. Det får ikke plass i meg. Hjertet mitt har ikke plass til, og det er linket til å dømme. Så når jeg ikke dømmer deg, så hater jeg deg heller ikke.

[50:04.4]

Fordi jeg vil ikke at min opplevelse er det jeg skal fylle mitt hjerte med noe som jeg skal bære med meg. Det har ikke plass det. Og så bruker jeg masse tid på å forstå. Det å forstå en overgriper er veldig, veldig komplekst.

[50:24.1]

Men jeg har valgt å se på det som en sykdom. Når vi ser på det som litteraturen sier, så er det at de fleste overgriper var en gang et barn som ble forgrepet på. Og da kan jeg ikke annet enn å bare ha medfølelse og sympati for det barnet.

[50:41.6]

Og så forstår jeg at det er feil å gjøre det, og de som gjør det som blir tatt skal straffes for det. Og vi er på en måte i en verden der det skal bort. Min jobb handler ikke bare om å formidle hvordan du lever gode liv, men det er også å ta de menneskene som har vært i samme situasjon som meg, og så begynne å avsløre dette.

[51:01.6]

Og så er det ikke nødvendigvis for at de skal henges, men gi muligheten for at de også kan heles. Hvis det er mulig, hvis ikke, så må de bare dø med den smerten som de har i seg. Det jeg vet er at pedofile i dag, de lever ikke gode liv. De har med seg masse sår, masse smerte.

[51:19.8]

De lever masse dobbeltliv. Og hadde jeg visst detaljen i hvem som gjorde hva med meg, og hvem som var ansvarlig, og jeg hadde en rød tråd, som jeg har jo sagt at den dagen jeg får den røde tråden, Så skal jeg begynne å dra igjen.

[51:38.1]

Og ikke fordi jeg dømmer dem, men fordi det er en del ting som skal løstes opp i.

[51:45.1]

Så ser du at det blir en annen kanalisering av energi igjen? Definitivt. Jeg er i prosess med det samme, men jeg føler at jeg har en bevissthet rundt min egen bedømning. Men så har jeg ikke kommet langt nok i min egen prosess til å følelsemessig begynne å slippe på bedømningen.

[52:06.7]

Men det er det jeg hører om igjen fra spirituelle lærere fra hele verden, som er inne på det samme. Og litt tilbake, det betyr jo ikke at vi skal si at det er ok. Jeg så også en post hvor du snakket om det at vi vegrer oss for å snakke.

[52:24.6]

Vi vegrer oss for å si fra når ting er urett. Og også menn. Vi menn er trent å holde kjeft. Kan du snakke litt om det? Det var jo i kjølvannet av den her Cornell 7-saken.

[52:41.9]

Og så lå det ennå noe muret litt i bakhodet mitt. Jeg tror det var Fredrik Fornes, som er en god venn av meg, som sa at her bør jo du mene noe. For dette er jo ditt bo, her kan du på en måte dele noe. Og så lå det det ligge litt i bakhoda, og så kom det bare til meg at grunnen til at det er sånn, for alle står og roper, ja, men hvorfor få gripe seg på en dame, og det er noe feil.

[53:08.2]

Også alle de femtio som stod og så på. Du sier, ja, men vi står jo alle og ser på. Hele tiden. Hvem er det som tør å gå inn i skolegården når de ser at noe skjer, eller hvem er det som tør å gå på butikkene og si sånn, du, det der er ikke greit. Hvem er det som tør å gå bort til en mor som står og kjefter på ungen sin på en måte og si sånn vet du hva, sånn kan du ikke snakke til barnet ditt.

[53:29.7]

Hvem er det som tør å gå til de som sniker i køen og si sånn vet du hva, still deg bakast. Alle disse små eksempler på grensesetting eller det å si ifra, det tør ikke folk. Og jeg har tørd det hele livet, og jeg har fått juling for det også.

[53:49.0]

Og jeg stod i en kø i Manchester, før vi skulle inn på kamp for et halvt år siden. Så er det en som snikker i køen. Og han stiller seg foran meg. Og så sier jeg bare, vet du hva, det der kan du ikke gjøre. Still deg bak i køen, du som ser resten. Ja, men vær litt kompis da, sier han på engelsk.

[54:08.4]

Ja, men kompis. Ja, men vi er jo alle United-fans. Alle som står bak her også er United-fans, og akkurat nå så har du vært respektløs for de som faktisk står i kø og skal inn. Så jeg ber deg om å stille deg bak i køen. Og var veldig tydelig på at det her er ikke greit. Så stilte han seg to hakk lenger bak.

[54:26.1]

Og så ble han stående, og så hørte han at jeg snakket norsk, og så visste jeg at han var norsk. Så ble han stående og krisere meg og trakassere meg på norsk. Bak ryggen min. Og når jeg kom frem til døren, så sa jeg til de i døren at du, han som står bak deg, han står og trakasserer meg fordi at jeg bare går bak i køen.

[54:43.1]

Så jeg vet, du bør ta en vurdering på om du skal slippe han inn eller ikke. Og så ble ikke han sluppet inn. Og etterpå så dulter jeg jo bort igjen rett utenfor da. For det tilfeldighetene ville at vi skulle møtes en gang til, og da skulle han gi meg juli. Og det som Kristin sier når jeg ringer hjem senere på kveld og forteller om dette.

[55:02.2]

Erh, hvorfor må du alltid havne i de situasjonene? Ja, hvorfor må jeg alltid? Hvorfor må du alltid finne i de situasionene? Jo, det er jo fordi at jeg faktisk tør å stå opp mot det som er urett. Sånn at en gang i en situasjon der konsekvensen er mye større, så har jeg trent den muskel.

[55:20.7]

Og jeg ber ungdommene som sykler forbi med hjelmen på styret, så stopper jeg dem og sier, vet du hva, det er mye lurt, du bare tar den på. Og så hva er det vi får en idiot til å si? Det er helt fint, men bare ta på deg hjelmen nå. Det er de mikroanferdene som jeg mener at når vi gjør de tingene, så er det sånn at når vi da havner i en situasjon der noen bryter loven eller gjør urett, så har vi den muskelen til å kunne gå inn og si, det her må vi bare stoppe.

[55:44.9]

Dette er ikke greit. Det henger litt sammen med oss som folk, en kollektiv måte å være på. Vi påvirker hverandre veldig. Energetisk påvirker vi hverandre.

[56:00.2]

Vi har lignende sånne «thought forms», som det heter på engelsk. Sånne tankeformer som vi blir preget av. Man blir ganske lik de som er rundt seg ofte, fordi vi påvirker hverandre. Den norske kulturen går «way back».

[56:17.5]

Way back when, bakover. Det sitter i oss, i energien vår, i forfødrene våre. Det er ikke så lett å snu på den og begynne å finne kamplysten eller kraften til å si nei.

[56:35.7]

Fordi vi blir litt konforme. Det er det vi er vant med. Det er det vi også ser de andre gjør rundt oss. Vi er jo lite apekatter som gjør det samme som naboen vår. Så det er så bra at du står frem og snakker om dette, for jeg tror alle kan føle på, eller veldig mange, jeg skal ikke generalisere, veldig mange kan føle på en litt dårlig samvittighet at det du gjør er jo helt rett.

[56:59.2]

Men jeg bare prøver å forklare og forstå hvorfor vi som nordmenn ikke er så flinke til å blande oss når vi bør blande oss, og ikke er så flinke til å si fra når vi bør si fra. Ja, for det skal vi jo ikke gjøre. Nei.

[57:15.0]

Men tenk deg, Men det her synes jeg er fascinerende. Tenk deg et barn som oppfører seg dårlig på skolen. Hvorhenne går vi henne når vi ser at der kommer det sånn... Hvorfor er det sånn som dette? Jo, vi går og begynner å diagnostisere barna.

[57:34.0]

Men barna har jo bare vokst opp et sted. Der språkbruk for eksempel har vært en del av normen. Hvor mange foreldre er det som sitter hjemme med kjøkkenbordet og dømmer naboen? Eller dømmer det som kjøper TV.

[57:50.6]

Eller snakker ned andre mennesker. Som forteller det barnet at det er helt i orden å dømme andre. Det er helt i orden å snakke ned andre. Og så tar du det barnet, så setter du din sosial kontekst ute blant venner. Og så er det noen som blir mobbet.

[58:08.4]

Og så har jo de lært av det, men det er jo helt i orden, for vi har det menneskesynet på noen. Barna har ikke lært seg å filtre, som vi voksne har. Så det er liksom den sammenfattningen av at det er helt i orden at vi har det sånn som vi har det. Den bagasjen vi har med oss, sånn som vi sa, vi er fra 70-80-tallet.

[58:26.1]

Vi har den bagasjen med oss fordi vi er barn av de som var foreldre på 70-80-tallet. Helt i orden. Men vi kan også tørre å være nysgjerrig på hva er det vi har lært som vi kan lære om. Hva er det vi har med oss som ikke vi trenger å ha med oss. Hjemme hos meg så står ikke nyhetskanalen på.

[58:44.9]

Vi ser ikke nyheter. Jeg har ikke sett nyheter siden 2016. Ikke fordi at nyheter ikke er viktig, men ikke fordi at jeg ikke er opplyst. Men jeg har ikke lyst til at mine barn skal vokse opp i et hjem der de hører den negative tonen som nyhetene har på alt.

[59:02.0]

Og det skal være noe av deres kollektive programmering av tankene deres. På samme måte at vi og konen min har aldri baksnakket noen i huset mens ungene har hørt på noensinne. Og vi gjør det knapt. Når vi snakker om mennesker så forsøker vi å gjøre det i en konstruktiv kontekst. Og alt dette er jo det som leder til hvem er vi som mennesker i den situasjonen når vi faktisk skal stå opp for noe.

[59:24.7]

Hva betyr det å stå opp for noe? Hvem vil vi være? Og så er det noe rundt det å våkne opp til hvem du er og ikke dømme det. Forstå at det er sånn jeg ble oppdratt.

[59:41.2]

Det er dette som er naturlig for meg. Og at du blir bevisst rundt det, som jeg kaller den spirituelle oppvåkningen. Jeg er ikke så redd for å bruke ordet spiritualitet. For meg er det en spirituel oppvåkning. Du våkner til mer av essensen av den du er uten alle disse programmeringene.

[59:59.3]

Når du først er klar over det, kan du endre det. Du kan ikke endre noe du ikke er klar over, slik jeg ser det.

[60:09.0]

Dette har vært veldig opplysende, Tim Rudy, og sterkt, må jeg innrømme, dette berørte meg, denne samtalen som også boken gjorde. Jeg er litt nysgjerrig på hva er dine drømmer for fremtiden nå, hva er det du brenner for nå fremover?

[60:26.1]

Nå har jeg jo fått et merkantilt prosjekt, der meg og Fredrik Fornes, vi har startet boingklubben på nytt, som var kjempestort på 80- og 90-tallet. Og det gjør vi med et ønske om å skape leseglede blant barn.

[60:43.7]

Vi har lyst til å ta tilbake den analoge gleden. Det har vært veldig godt etter mange år med traumaterapi og puttet alle verktøyene opp i verktygskassen, så er det godt å kjenne at den gjør noe som er 100% merkantilt. Det er å få ting til å skje.

[61:02.5]

Så har jeg en drøm om at vi skal fylle Trondheim Spektrum for en heart mentality summit. Det her har vi ikke gått ut med offentlig enda fordi vi planlegger med å gjøre valgene våre som skal ta oss dit, men vi har boket Trondheim Spektrum september 2029 for en dag med inspirasjon, motivasjon, sang, musikk, glede, der folk på norsk jord kan få oppleve et norsk arrangement som gir det som vi har snakket om i denne samtalen i en full dag, med en helhetlig opplevelse av byen Det den har å tilby.

[61:44.8]

Så fantastisk. Det har jeg veldig lyst til å være en del av. Du er hjertelig velkommen. Anse dette som en invitasjon. Å, herlig. Tusen takk, Tim Rudy. Jeg har noen spørsmål som jeg spør alle sammen, og dette er jo veldig relevant til hva vi har snakket om i dag.

[62:00.9]

Hva er selvkjærlighet for deg? Å ta valg som er rett for meg i øyeblikket.

[62:10.8]

Hva er Gud for deg? Min egen trygghet og intuisjon. Og den kraften jeg har til i det hver tid. Og hva er den dypere meningen med livet fra ditt perspektiv?

[62:28.5]

Å oppleve og erfare og være til tjeneste for andre.

[62:35.6]

Hvis folk, noen der ute, har lyst til å jobbe med deg eller lære mer, eller gå litt dypere etter denne samtalen, hvor kan de gjøre det? Det letteste er å gå inn på Instagram, etimrudi, der er kontoret min, og der er det linker som tar der de ønsker, både til bøkene og til de programmene vi har, og til veiledning og foredrag.

[63:03.7]

Tusen takk for at du kom til Wisdom From North i dag. Instagram. Tusen takk, Tim Rudde. Og takk for det utrolig viktige arbeidet du gjør for menneskeheten, vil jeg si. Intet mindre. Takk.

[63:19.3]

Takk. Og så takk for at du skapte det space her. Det var veldig godt å være med. Veldig trygt. Fantastiske spørsmål.

[63:34.3]

Kjærlighet.