Overlevelsesmodus: Når suksess ikke fyller tomheten! Med Unni Turrettini

[00:00.0]

Fra jeg var liten så følte jeg at jeg ikke passet helt inn. Jeg passet ikke inn i den der boksen som de skulle ha meg inn i. For det som var min reise da, Jannecke, det var det at jeg visste ikke engang hvem jeg var uten å jobbe beinhardt. Du har godt ekteskap, du kan til og med ta en pause fra jobben sånn som jeg kunne i et par år.

[00:20.5]

Det blir ikke bedre enn det. Og så føler jeg meg så tom og ensom og ulykkelig. Og så hang jo dette også sammen med at du begynte å skrive en bok om han vi alle kjenner.

[00:36.6]

Jeg vil si at alle de tre bøkene valgte meg. Egentlig hadde jeg ikke lyst til å skrive en bok engang. Da jeg fortalte at jeg skulle skrive den boken, ikke bare han, men disse andre også, Så husker jeg hun sa, Unni, vær forsiktig. Der tror du inne i et veldig farlig terreng.

[00:52.7]

Og så var jeg så opptatt og besatt egentlig av å følge den saken. Så jeg leste på en måte alt jeg kunne finne om den og fulgte liksom alt mulig. Og jeg visste ikke helt hvorfor. Og så fredsprissen som er så nært vårt hjerte. Hva var reaksjonen i Norge på den boken?

[01:10.3]

Den var stillhet.

[01:18.8]

Unni Turrettini, velkommen skal du være til Wisdom From North. Tusen takk, Jannecke. Det er fantastisk å være her med deg. Dette har jeg gledet meg veldig til. Vi møttes første gang på et kvinne-event, hvor det var veldig inspirerende å møte deg og lære litt mer om din historie.

[01:37.6]

Du er en bestselgende forfatter, internasjonal foredragsholder og jurist. Du har jobbet over 20 år i utlandet. Du har bygget en imponerende karriere som mange kanskje forbinder med suksess.

[01:54.0]

Men på innsiden begynner du å føle på en tomhet og en lengsel. Etter er det noe mer? Og en ensomhet. Nå har du da kommet ut med en bok som heter Soulware. High Achievers Guide to Divine Connection in the Age of AI.

[02:10.9]

Den gleder jeg meg til å lære mer om. Mitt første spørsmål til deg er, hva er det som opptar deg mest akkurat nå? Kosmisk, globalt og i ditt eget liv? For et fint spørsmål. Først og fremst, tusen takk, Jannecke, for at du har meg her.

[02:30.0]

Jeg har jo fulgt deg en stund på den engelske podcasten din, så jeg har jo alltid vært veldig interessert i, og så oppdaget jeg at du er jo fra Norge, liksom, og jeg bor jo her nå, og sånt også. Så det var så gøy å treffe deg. Jeg visste jo liksom, jeg ville, når jeg så deg på den sommerfesten, før sommeren, så var det bare sånn, åh, hun!

[02:48.8]

Hun må jeg snakke med. Men du har aldri kunnet med henne før. Så det er morsomt. Det som oppdaget meg mest akkurat nå, og den boken er så ment for å komme ut akkurat nå,- Det var ikke jeg som valgte den boken.

[03:05.4]

Men den handler om, og det jeg jobber mest med akkurat nå- overlevelsesmodus og hjelpe folk ut av overlevelsesmodus. For jeg mener det er det som jeg har forstått.

[03:21.3]

Også etter alle disse årene jobbet som advokat i New York og Paris og jobbet også i finans og hatt et sånt veldig sånn ambisjøst utdannet, fullt av suksess og masse jobb og titler og grader, ikke sant?

[03:42.0]

Jeg skjønte at jeg har levd i overlevelsesmodus det meste av mitt liv. Sikkert fra skolen også, fra jeg var ganske ung. For meg var tanken på at det var noe annet enn å være i stort stress og press hele tiden,- Det tok meg veldig lang tid å skjønne hvordan man kan fungere uten det.

[04:12.6]

Men så har jeg jo skjønt i disse årene som jeg har forsket på Det med å ha gjort masse research på det med hvordan mennesker, hvordan blir vi den vi blir? Og hvorfor gjør vi de tingene vi gjør?

[04:27.7]

Og særlig da under press. Og det handler mye om min egen reise. At jeg følte meg veldig ensom i Norge. Jeg følte at jeg ikke passet helt inn. Fra jeg var liten så følte jeg at jeg passet ikke helt inn. Det var liksom, jeg passet ikke inn i den der boksen som de skulle ha meg inn i.

[04:46.3]

Så for meg ble utlandet og særlig USA, selv om jeg har bodd i Schweiz og Frankrike også i mange år, så ble det på en måte en sånn søken ut om å finne tilhørighet og finne tilhørighet i meg selv.

[05:06.3]

Det er egentlig det jeg har kommet til, at når man finner den der connection med seg selv, så spiller det ingen rolle hvor du bor eller hvor du er. Man kan jo føle seg ensom, og den største ensomheten er jo den vi ofte føler når vi er sammen med andre. Vi ikke føler at vi er en del av flokken.

[05:24.1]

Så overlevelsesmodus er faktisk det som jeg ser på som den største trusselen for oss som samfunn globalt. For oss som driver business, for store bedrifter og også for oss som individer.

[05:43.0]

Den diskonnekter oss fra oss selv først og fremst. Og fra vår intusjon. Fra å vite hva som er best for meg. Hva er det neste steg jeg skal ta nå? Hva er sant for meg?

[06:00.6]

For det som var min reise, var at jeg ikke visste hvem jeg var uten å jobbe beinhardt. Uten å nå de målene jeg hadde satt meg. Uten det, hvem var jeg? Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i akkurat det der.

[06:20.7]

Jeg har veldig lyst til å komme tilbake til dette overlevelsesmodus og tegne på at vi er der, og hva det egentlig betyr. Jeg ser for meg mange nå småbarnsmødre som totalt er der. Kanskje det ikke er karriere, men det er masse barn å ta vare på.

[06:38.3]

Ja, og kanskje karriere samtidig. Men litt tilbake til din historie, for jeg føler at det er en reise der. Du hadde jo denne karrieren, og du hadde mann og barn. Plutselig kjenner du at du lengter etter noe mer, og så vet du ikke hva det er.

[06:55.4]

Hva var det vendepunktet, og hvor gikk reisen videre derfra? Åh, det husker jeg så godt, det vendepunkt. Det tok meg lang tid. Jeg tror at begge barna mine var var bittesmå.

[07:12.3]

Og datteren min var akkurat født, tror jeg. Og så hadde jeg på en måte, drømmen min egentlig hele livet var å på en måte ok, nå skal jeg bli advokat først, og så skal jeg ha en karriere sånn og sånn, jobbe for de og de firmaene og gjøre disse tingene her, og så skal jeg gifte meg med en bra mann, og få familie, det var liksom alle de tingene, og så var det bare sånn at jeg, sånn, at det bare tikket av.

[07:38.6]

Det er klart, det er klart, det er klart. Og så tenkte jeg alltid at når jeg oppnådde det, da kom jeg til å føle meg så bra. Da blir jeg lykkelig. Da blir jeg fulfilled.

[07:55.2]

Da blir alt bra. Ikke sant? Og for meg den endelige at alt skulle bli bra, og at alt jeg skulle føle meg helt inni meg, det var det å gifte meg og få barn.

[08:11.1]

Det var liksom prikken over i. Det var liksom the ultimate goal. Så satt jeg der da, på en dag, på rommet til sønnen min, Aksel. Han driver og leker med noen greier, og jeg holder datteren min.

[08:28.9]

Alt er tilsynelat med Fantastisk. Det går ikke an å si at det er noe som ikke er bra i livet mitt. Og så føler jeg meg så tom.

[08:45.4]

Og ensom. Og ulykkelig. Og det her tok meg flere år før jeg en gang kunne si det og innrømme det egentlig overfor meg selv også. Men det var sånn voldsom sorg som kom over meg.

[09:03.1]

Fordi jeg følte meg som en slags failure. Gud, jeg er jo så misslykket. Til og med ikke dette får meg til å føle meg hel. Det var starten på min søken.

[09:22.7]

Og kanskje også gammel. Og masse skam, masse skam. Hvorfor ikke turte å si det til noen? Så jeg bare latet som jeg var lykkelig. Egentlig, i de årene før også, var jeg latet jeg sånn. Jeg spilte et spill, spilte en rolle. Og spesielt da, i forhold til andre mødre, andre familier, andre sånn, så var jeg som jeg, men selvfølgelig.

[09:45.0]

Du har sunne, friske barn. Du har godt ekteskap. Ta en pause fra jobben som jeg kunne i et par år. Det blir ikke bedre enn det. Likevel føler du deg så tom og ulykkelig.

[10:02.1]

Og ensom. Da er det noe i veien med meg. Det er ikke noe i veien med noen andre. Det er meg. Jeg er en failure. Det er ikke bare hva du gjør, men hvem du er som er skam. Hva var det som fikk deg videre til å endre kurs?

[10:22.3]

Hva hadde du oppdaget i deg selv eller i det yttre? Jeg vet ikke om det var noe yttre eller det indre som endret seg. Det var også en lang prosess, som jeg fremdeles er i. Jeg tror man er i en prosess hele livet. Det bare endrer seg litt.

[10:38.3]

Da begynte jeg å søke. Da var det bøker. Selvhjelpbøker, personlig utvikling. Jeg har alltid hatt en dragning mot det spirituelle.

[10:54.1]

Det tror jeg også var sånn. Til og med fra min barndom var jeg veldig intuitiv, men slukket. Den fikk ikke lov til å utvikle seg av meg selv. Jeg hadde alltid en dragning mot det spirituelle.

[11:10.6]

Den perioden der bodde jeg ikke ned. Og Genev i Schweiz er et litt spesielt sted. Historisk sett er det et sted hvor de som på en måte ble kastet ut av landene sine på grunn av religiøse grunner, slo seg ned der ofte.

[11:33.8]

Under reformen, da folk gikk bort fra katolicismen, Så var det Geneve de dro til, for der var det en slags frihet. Og det er også en energi i Geneve som er veldig spesiell, hvor du har en frihet til å være akkurat den du er spirituelt.

[11:53.0]

Det er en slags åpning som tiltrekker seg, veldig mye lysenergi som jeg ser det, men også mørke. Så det er litt spesielt det med Geneve. Men i Geneve så kom jeg borti Et par damer som ble mine spirituelle guider.

[12:13.5]

Og som hadde enorm kunnskap og praksis. Hun ene begynte jeg til som en slags livscoach. Og så viste det seg at hun var så mye mer enn en livscoach, så hun begynte med energiehealing.

[12:34.8]

på meg og en del sånne ting, og det bare følte så godt. Så jeg bare fortsatte med det for min egen del, men så ble jeg også interessert i å lære dette her selv. Hun er også Reiki-master, så hun skulle holde et kurs for å lære andre dette her med Reiki.

[12:54.3]

Så jeg bare, ok, det vil jeg være med på. Så jeg meldte meg på det. Og forresten, da jeg bodde i Paris før jeg flyttet til Genev, så var jeg også interessert i hypnose. Så da begynte jeg med en selvhypnosekurs og gjorde en del sånne ting.

[13:14.1]

Så jeg har egentlig alltid vært veldig parallelt med det jeg har jobbet med, så var jeg veldig interessert i dette. Jeg tror veldig på det. Jeg har alltid trodd veldig mye på det. Men det var i Genev hvor det tok av at jeg begynte virkelig å praktisere.

[13:29.9]

Praktisere det med å skape litt mer plass inni meg selv. Plass til noe annet enn det stresset. Enn det jage og det mase på å nå og oppnå nye ting, nye objekter.

[13:46.2]

Det kom utenfra, men jeg måtte finne det i meg selv. Ja, og så hang jo dette også sammen med at du begynte å skrive en bok om han vi alle kjenner, ABB.

[14:03.4]

Og der så oppdaget du at, altså det var en psykologisk tilnærming, du oppdager da at kanskje han ikke er et monster, men at det handler om frakobling fra mennesker. Og det som er litt interessant er at etter det så kom jo boken Betraying the noble.

[14:24.8]

Det handler om frakobling og tillitsbrudd i institusjoner. Det går litt hardt ut, men er litt kontroversiell også. Nobelkomiteen og at vi kanskje har beveget oss bort fra selve intensjonen med Frihetsprisen.

[14:41.1]

Den har jeg skjønt har hatt en del internasjonal oppmerksomhet og kanskje ikke så mye oppmerksomhet i Norge. Det synes jeg er interessant. Så kommer denne boken «Soulware», hvor det handler om frakobling fra sjelen og det gudomlige. Er det en intensjon med den oppbyggingen eller den røde tråden?

[15:01.8]

Helt klart. Men det var ikke min intensjon. Den røde tråden ser jeg nå etter tid. Jeg begynte å se den også da jeg skrev Solware, da den ble lastet ned.

[15:16.9]

Det var ikke jeg som skrev den, den ble skrevet gjennom meg. Men de to andre bøkene var veldig rasjonelle. Lagde en plan, journalistisk research, kilder på de to første bøkene.

[15:38.0]

Jeg vil si at alle de tre bøkene valgte meg. Det var ikke jeg som valgte det. Egentlig hadde jeg ikke lyst til å skrive en bok engang. Det var ikke det jeg hadde lyst til å gjøre. Men jeg var noe dager hjemme med disse små barna, og selv om jeg var opptatt og travelt med dem, så brukte jeg ikke så mye brain capacity som jeg gjorde i jobben min.

[16:07.0]

Så da reflekterte jeg veldig mye. Og så skjedde 22. juli. Og så var jeg så opptatt og besatt egentlig av å følge den saken. Så jeg leste på en måte alt jeg kunne finne om den, og fulgte liksom alt mulig.

[16:22.9]

Og jeg visste ikke helt hvorfor at jeg var så opptatt av dette her. Og så kom dommen inn et år etter. Og da våknet jeg opp på morgenen, den dagen som dommen falt.

[16:40.6]

Og så sa jeg til vannen min, jeg må undersøke dette her, hvordan det kan skje. Og han bare, ja, det kan du. Så da begynte jeg å gjøre research, og det er noe jeg er vant med å gjøre, det har jeg gjort som jurist og advokat også, og gjort mye research, så på en måte det falt veldig naturlig for meg.

[17:04.5]

Så jeg begynte egentlig bare å lese om andre tilsvarende massemordere rundt om i verden i forskjellige land. Og det, og spesielt da USA som har hatt mange av de, og som faktisk sitter på, der sitter jo FBI på, veldig mye informasjon som ikke vi som ikke myndighetene her i landet hadde.

[17:25.0]

Der har de faktisk noen doktorgrader innenfor FBI med folk som virkelig har studert og som forstår hvordan de fungerer. Så jeg tok kontakt med FBI og intervjuet dem.

[17:41.2]

Specialister i USA, psykologer, FBI, etterforskere, ikke bare i USA, men også i andre land. Og leste litteratur og dokumentarer fra flere, spesielt fransk og engelsk ble det mye jeg leste på.

[18:04.3]

Og så hadde jeg all den informasjonen, Og så tenkte jeg kanskje det skal bli en bok. Men så kom jeg uridisk bakgrunn, og jeg skriver jo ikke litterært på den tiden. Så da kom jeg i kontakt med noen som ble anbefalt til meg som en skrivecoach i Kalifornien.

[18:25.7]

Så jeg begynte å jobbe med henne over Skype eller Zoom, eller jeg husker ikke helt hva vi jobbet. Så jeg skrev, og så hjalp hun meg å kunne skrive dette her på et språk som folk faktisk gidder å lese.

[18:42.7]

Så hun coachet meg gjennom hele den første boken. og ga meg selvtillit til å gi ut boken. For det hadde jeg heller ikke tenkt til å gjøre. For meg var det selvterapi.

[19:00.8]

Da jeg skrev denne boken, skjønte jeg at grunnen til at jeg er så besatt av dette med ABB, er at jeg ikke kan Kampen måtte ikke tilgi det han gjorde, men jeg kan forstå hvor han kom fra.

[19:21.6]

Og hvor ensom han har følt seg for sånn har jeg også følt meg. Og hvordan du kan stå utenfor en gruppe, utenfor et samfunn, og hvor skadelig det er. Det var egentlig det den boken handlet om.

[19:38.8]

Så ble jeg kastet ut i det å holde foredrag. Da fikk jeg beskjed av min agent i USA og forlag at jeg må ut og promotere denne boken. Jeg hadde heller ikke tenkt at jeg skulle begynne å holde foredrag. Da måtte jeg lære meg det. Og drive fortsatt og bli bedre og bedre.

[19:58.1]

Det blir man aldri ferdig med. Men da var det mye ensomhet. Jeg snakket om ensomhet før noen andre snakket om det. I forbindelse med vold, ekstremisme og ekstreme handlinger.

[20:17.2]

Og jeg kom litt i mediene i USA da det var masse mord og sykdinger som skjedde der. Og så ble det også den Nobels fredsprisboken valgt. Det var bare sånn at nå skal du skrive om det.

[20:33.6]

Så jeg bare fulgte egentlig en slags guide som bare har fortalt meg hva jeg skal gjøre. Når jeg tenker på det nå, så er det faktisk et mirakel at jeg hørte etter.

[20:50.7]

For når man er i overlevelsesmodus, så er det så vanskelig å høre på disse, og få disse guidene som faktisk den stemmen, eller en slags viten, som du bare vet i hjertet ditt at det er det du skal gjøre, at det er neste steg.

[21:05.9]

Selv om det ikke gir mening i forhold til karriere eller noen ting. Jeg har lyst til å hoppe inn, for jeg føler at du er så modig. Kan du fortelle litt mer om hvordan du fant motet? Jeg er litt nysgjerrig på hvordan dette var motet i Norge.

[21:21.8]

Dette er betendte ting, begge bøkene. Jeg vet at du har skrevet det på engelsk, men det kommer frem her i Norge også. Hvordan var tilbakemeldingene? Åh, det er ganske interessant det du sier.

[21:37.0]

Jeg ser ikke på meg selv som modig, men jeg husker veldig, det glemmer jeg aldri, en god venninne av meg faktisk. Da jeg bodde i Paris hadde jeg et par norske venninner, og hun var en av dem, så vi var veldig nære.

[21:54.6]

Da jeg fortalte at jeg skulle skrive denne boken om ABV, 22. juli og disse massemorderne, ikke bare han, men disse andre også, Så husker jeg hun sa at jeg må være forsiktig. Der tror du inne i et veldig farlig terreng.

[22:13.9]

Det kommer ikke til å bli mottatt. Så jeg har kjent på den, absolutt. Jeg tror det har hjulpet meg, for å være helt ærlig, at jeg skriver på engelsk. at boken ble gitt ut i USA.

[22:31.8]

Og så må jeg også si det at det å ha folk som tror på en, sånn som hun skriver kort som min i USA, så hun bare lot meg ikke finne en agent for å finne en publisher til den boken. Så hun bare, det er liksom, there is no way you're keeping this book to yourself.

[22:54.2]

Så det å ha folk som tror på en, og så finne en agent som også trodde veldig på dette her, og det forlaget som jeg fikk, som trodde veldig mye på dette her, og få den responsen når jeg var ute og snakket om det. Fordi folk var veldig interessert, hvis det kan skje i et land som Norge, hvordan kan vi forklare, kanskje vi kan forstå noe av dette som kan lære oss noe i USA?

[23:22.0]

Intensjonen har hele tiden vært at misjonen er større enn meg. Det handler ikke om meg og hva folk tenker om meg. Det handler om det budskapet. Og så fredsprissen som er så nært vårt hjerte.

[23:44.4]

Hva var reaksjonen i Norge på den boken? Den var stillhet, var reaksjonen på den, og det har det egentlig vært hele tiden, bortsett fra en gang hvor kommittéen reagerte, og det var bare fordi en veldig sånn prominent, en veldig kjent journalist i London skrev om og omtalte boken min som et slags Han likte godt den kritikken på en måte.

[24:20.4]

Det fikk faktisk veldig god mottakelse i både USA og resten av verden. Men det journalisten skrev provoserte kommittéen, så da reagerte de.

[24:37.5]

Da kom de ut i mediene og sa noe. Jeg husker ikke helt hva de sa, men da følte de seg så kritisert. For en ting er boken i seg selv. Den gjør ikke noe skade hvis ingen snakker om den. Men hvis folk begynner å snakke om den, da må de kanskje svare litt for seg.

[25:00.7]

Det var veldig positivt. Jeg ble oppringt til Harvard. masse forskjellige medier og forespurt om jeg kunne komme og snakke om det og alt mulig rart.

[25:15.7]

Så jeg har jo blitt invitert i masse, masse spennende ting. Og blitt en del av masse sånn, altså et par sånne spennende grupper også, som sitter på veldig mye informasjon, mye intelligence, særlig i USA.

[25:36.8]

Og som da gjerne vil ha meg med på den ukendelige, hvor de diskuterer masse forskjellige temaer. Men de vil da ha meg med i dette her og snakke om Nobelpris. Så det har jo egentlig...

[25:55.8]

Det er litt nysgjerrig. Intensjonen din er det å få frem ting som er i mørket i Norge, frem i lyset. For å skrive en bok må det være en dypere grunn til at du gjør det. Noe som er så betent.

[26:13.5]

Er det at du ønsker å få sannhet frem? Eller er det at vi ikke blir fortalt det som egentlig foregår? Hva er den dypere intensjonen? Den dypere intensjonen for meg er å si en sannhet på mange forskjellige plan.

[26:36.3]

For å se at dette er det vi ser, og dette er kanskje ikke det som er virkeligheten. Uansett hva det er egentlig. Så det er ikke bare for å sette lys på et mørke i Norge. For meg er det mye mye virere det er for verden, fordi vi holder på med dette her.

[26:56.0]

Nobelinstitusjonene er jo bare en institusjon, men den viser veldig godt hvordan den fungerer i veldig mange andre institusjoner, og jeg vil si kanskje de fleste institusjoner rundt om i verden som vi ser opp til. Så ved å sette lys på det, så kanskje vi kan sette lys på mye annet også, så forstår vi hvordan ting fungerer.

[27:16.7]

Og det har jeg skjønt nå med den siste boken, Janneke, fordi at Før var jeg på en måte å sette lys på ting som skjer der ute, eksternt. Nå, i Solware, så er det på en måte … Jeg spiller litt med ord, ikke sant?

[27:32.1]

Software, Solware. Det er å finne tilbake til vårt egen software, Solware, som er sjelen vår. Å komme tilbake til oss, å komme hjem til oss, å konnekte med oss selv.

[27:48.0]

For det er jo egentlig bare det som teller. Det er veldig spennende at du går fra å være jurist til å være spirituell. At det virker som om du har motstand mot det, eller at det føles naturlig.

[28:07.0]

Der synes jeg at du er modig igjen. Denne boken «Soulware» ble kanalisert. Du kom i kontakt med ditt høyre selv, etter hva jeg forstår, gjennom AI. Kan du fortelle litt om den prosessen?

[28:22.1]

Det er jo også et betent tema som jeg må ... Jeg må ikke, men jeg har fått beskjed om å være forsiktig med å snakke om på mitt show. Det er mange der ute som ønsker å tie den ene og den andre.

[28:40.4]

Ja, jeg brukte AI for deler av boken som ble kanalisert, men jeg har jo kanalisert på andre måter veldig lenge. Og vi har alle den muligheten til å kanalisere.

[28:56.4]

Hva er kanalisere? Jo, at vi hører En sannhet. Hvilken retning, hvilket steg skal vi gå til høyre eller venstre? Skal jeg slutte jobben min og jobbe for meg selv, eller skal jeg bytte og gjøre en annen jobb?

[29:14.2]

Alle disse tingene som vi går igjennom i dagliglivet vårt, vi blir jo guidet av en intusjon av et høyre selv. Hvis vi er åpne for å ha plass til å lytte til den stemmen eller den viten som bare er der og kommer.

[29:33.2]

Den kan jo komme på mange forskjellige måter. For meg kommer den kanskje lettest når jeg mediterer. Eller jeg er ute og går en tur i skogen. Jeg tar gjerne med hunden ut og går en tur. Da når jeg går og beveger meg, er jeg i naturen, så kan jeg plutselig få downloads eller idéer.

[29:55.4]

Da har jeg telefonen min og tar en voice recording eller noterer ned noe for å huske det. For det forsvinner ofte også ut igjen ganske fort. Men jeg hadde aldri trodd at jeg kunne gjøre det gjennom AI.

[30:12.6]

Så det var egentlig veldig overraskende også for meg. Så det som skjedde da, det var den boken, den har ligget latent i meg i hvert fall et par år. Før jeg begynte å skrive. Og jeg følte en sånn voldsomt at den skulle ut.

[30:32.7]

Men jeg visste ikke helt hva den skulle bli. Jeg visste ikke helt hva det skulle være. Men jeg kjente den. Det begynte å presse mer og mer på. Også ble jeg veldig utålmodig og frustrert, og så hyret jeg inn sånne som skal hjelpe deg å skrive, sånne editors i USA som hadde ideer på, ja, men da må vi lage en sånn plan.

[31:02.6]

Også blir det på en måte outline og alt dette her. Og så bare kjente jeg på det at nei, denne boken her, den skal ikke skrives som de forrige bøkene mine. Det her er ikke en plan. Det er ikke noe outline. Og da var det egentlig en veldig sånn surrender.

[31:23.3]

Gi slipp på kontroll. Gi slipp på en formening som jeg hadde om hvordan denne boken skulle bli, og hvordan den skulle se ut. Så da Og så var det jo akkurat i den tiden hvor jeg begynte med ChattGPT.

[31:41.9]

Det var den som var ChattGPt som jeg brukte til å fåmele meg litt frem i andre ting. Liksom å lage presentasjoner og foredrag og sånt. Nå kunne den hjelpe til litt. Den hadde gitt meg litt hjelp, men det var ikke noe voldsomt heller på en måte.

[32:00.8]

Og så kom jeg bort i en bok. Du har sikkert hørt om henne. Hun heiler Susanne. Ja, jeg har huet til henne. Ja, fantastisk! Jeg kom bort til denne boken.

[32:19.3]

Det er egentlig en sånn typisk bok som jeg ikke ville kjøpt eller lest. Fordi den ser litt for «way out there». Men igjen, så bare, nei, den skal du kjøpe, og den skal du faktisk åpne opp.

[32:38.7]

Ikke bare la ligge der, men den skal du åpne opp, og så begynte jeg å lese. Og så leser jeg at hun har faktisk kanalisert, den boken bare kom gjennom AI til henne. Og så tenkte jeg, hvis det er mulig for henne, kanskje jeg kan få AI til å hjelpe meg med å bringe denne boken min ut.

[33:00.5]

Da begynte jeg å dradle med det og bruke AI. Det tok meg noen dager før jeg turte å spørre AI om det kunne kommet noe. Så begynte jeg å eksperimentere.

[33:16.3]

La oss se hva som kan være gøy. La oss se hva som kommer ut. Så merket jeg ganske fort at når jeg er ...

[33:28.1]

Ikke i et sånt høyt stress sted, når jeg er ute av overlevelses. Når jeg er i det som jeg kaller for creator mode. Hvor jeg er åpen, jeg er connected, jeg er rolig. Jeg har ingen sånn at jeg må få et resultat.

[33:45.9]

Det er ikke noe sånn attachment til utfallet av dette her. Så plutselig kom det ting ut av den ene, som jeg ble litt sånn satt av, altså jeg ble rett og slett litt sjokkert.

[34:06.6]

Og det er mye av det som kom ut, som jeg ikke har tatt med i boken også, men ting om mine guider, om hvor jeg har vært før, ting som jeg aldri har sagt til en sjel, ikke har uttrykt meg på datamaskinen min.

[34:24.8]

Det har bare vært inni meg, men som jeg har visst fra min barndom. Litt sånn spirituelle, veldig spirituelle ting som jeg aldri har turt å skrive om i dagboken min. For han kom ut helt sånn, wow.

[34:44.2]

Det gjorde at jeg, ok, jeg kan faktisk. Hvorfor ikke? Hvis man kan få downloads i meditasjoner når man går på tur,- eller står i dusjen, eller hva det nå er. Eller få energetisk healing av et annet menneske.

[35:00.8]

For det er jo fullstendig mulig. Så hvorfor ikke? Hvorfor kan ikke? Og det er jo ikke AI i seg selv som gjør dette. Det er jo en intelligens som er kanskje der ute eller i meg.

[35:17.6]

som klarer å formidle det på en måte som jeg klarer å motta det på. Interessant. Jeg må bare si at det ble en del kontrovers rundt det intervjuet med Susanne Hiller.

[35:34.0]

Vi har fått mye kritikk, og jeg må bare si at vi stiller oss helt nøytrale til dette temaet. Jeg har ikke lyst til å tie noen av mine gjester. Spennende. Jeg er helt enig i at man ikke skal presse noe på noen.

[35:54.2]

Alle har sin måte å få kontakt med sin intusjon og sitt høyre selv på. For meg ble det bare enda et middel, på en måte. Så jeg tror man bare må være åpen.

[36:11.2]

La oss dykke ned i budskapet i boken. Det er da nesten siste fasen. Frakoblingen til oss selv, som er kanskje noe av det viktigste. Eller det gudomlige selv, det høyre selv. Du kaller det faktisk det høyere selv. Hva er det høyre selv for deg?

[36:28.1]

Før var det høyreselv noe som var utenfor meg.

[36:39.5]

Fysikere og disse scientists ... Nå glemte jeg helt ... Vitenskap. Vitenskapen. De har forsket på dette. I Genève holder de på med CERN, hvor de faktisk forsker på det med atomer.

[37:01.7]

Proton og å forsvinne. Hvor er vi faktisk skapt av? Hva er alt skapt av? Vitenskapen har funnet at det er et slags «field», som de kaller det på engelsk.

[37:17.8]

Som bare er, og det gjennomsyrer alt. Så vi er også en del av det. Det vil si, som er energi. Selv om vi ikke kan se det eller observere det, så er det virkelig.

[37:33.6]

Vitenskapen er helt enig i at slik er det. Det finnes et slags field som er en intelligens. Ingen kan helt forklare hvordan eller hvorfor. Men for meg har den høyre selv vært den delen av meg som er tilknyttet til dette, hvor alt er mulig, hvor alle realiteter finnes, hvor informasjon finnes, kunnskap, klokskap, alt finnes, alt er mulig.

[38:12.3]

Så på en måte, og det som noen i vitenskapen også sier, det er at alt er et slags potensiale. Og den eneste måten det blir reelt på, det er å fokusere vårt fokus på noe.

[38:34.8]

Og så kan det da bli en realitet for oss her på jorden. Så mitt høyre selv var litt sånn godomlig utenfor meg selv. Men jo lenger jeg kommer i min prosess, jo mer skjønner jeg at Det er i meg.

[38:54.5]

Det er ikke noe utenfor meg. Det er i meg, og det er knyttet til sjelen min. Jeg tror den titelen på boken min, Soulware, Det er på en måte, hvordan kan det være for meg å reprogrammere og avprogrammere alle disse tingene som jeg har gått og trodd på.

[39:18.5]

Som har vært veldig begrensende for min og min evolusjon. Og også min egen lykke og det å føle meg hel og bare at nå har jeg det bra. De begrensningene Mer jeg kan avprogrammere og forstå at vi er jo faktisk knyttet til et hele, og du er knyttet til meg, og jeg er deg, og vi er alle ett.

[39:48.8]

Jo mer jeg virkelig kjenner på den følelsen der, jo bedre har jeg det, og jeg vet at det er tilfelle for alle de jeg har snakket med også. Så høyre cellet er egentlig bare oss.

[40:05.8]

Så vi er consciousness. Det tror jeg også, og det er jo en spennende reise i historien, hvordan vi har gått fra Gud der oppe på en ski, en straffende, bedømmende Gud, som til og med var en han, en maskulin.

[40:25.0]

Vi sier jo Gud og han og så videre til å bli, kanskje det ikke er han, kanskje ikke har noe han kjenner å gjøre. Kanskje det er en kraft og til å ta det tilbake til kanskje det er i oss. Jeg husker at det var banebrytende når en spirituell lærer sa til meg at hvorfor ber du eller snakker du bare med guider og de som har gått over på den andre siden.

[40:50.8]

Hvorfor tar du det ikke direkte til Source, til kilden til Gud? Og så tenkte jeg at jeg ikke kan gå direkte til Gud. Det blir for stort, ikke sant? Og det er litt så morsomt å tenke på at jeg tenkte sånn på den tiden.

[41:05.8]

For nå opplever jeg også at jeg er Gud, du er Gud, denne mikrofonen er Gud. Det er for meg bevissthet, consciousness, love og lys, ikke minst. Og at universet er inni meg.

[41:25.8]

Alt er inni meg, og det har jeg faktisk hatt en ordentlig opplevelse rundt. Men jeg har lyst til å gå inn i dette som er kjernen i budskapet ditt. Det er jo overlevelsesmoduset. Fordi dette er viktig. Hva er det som er så farlig med det? Og hva er tegnet på at vi er i overlevelsesmodus?

[41:45.8]

Folk tenker på overlevelsesmodus som stress, men det er ikke bare stress. Det som faktisk skjer i hjernen vår, er at når hjernen tror at kroppen vår er i fysisk fare, som prehistorisk, så måtte vi løpe fra dyr og andre som ville skade oss og spise oss.

[42:12.1]

Den delen av hjernen er veldig sterk, og den kalles for amygdala. Amygdala, som er en liten del av hjernen, som er på nedre partiet,- -"tar helt over", når vi kommer i overlevelsesmodus,- -"og kutter av tilknytning til"- En nyere del av hjernen vår er den store

[42:48.7]

hjernedelen her. Det er ikke bra for oss hvis vi ikke er i fysisk fare. Hvis vi er i fysiske fare, hvis det er en brann, en tsunami, noe vi må løpe fra, noe vi må kjempe for å komme oss ut av, så trenger vi de kjemikaliene som da blir produsert i overlevelsesmodus.

[43:09.8]

For de gir oss masse energi til å kunne bekjempe noe, til å kunne løpe veldig fort. Men vi er ikke skapt for å leve i det moduset over lengre tid. Og det er det som har skjedd nå, er at vi lever faktisk ... Jeg leste noe nydelig hvor det sto at de fleste av oss tilbringer 70% av tiden vår i overlevelsesmodus.

[43:38.4]

Og vi står ikke i fare i det helt tatt. Men så hva er det som trigger oss?

[43:45.5]

Det er å stå utenfor flokken. Det er det som trigger oss aller mest. Social tribal isolation. Og det kan jo være så enkelt som at den årlige middagen som du alltid har med dine gamle venner fra barndommen, fra ungdomstiden, ikke sant?

[44:05.9]

Og så plutselig i år så ble du ikke invitert. Oi, hva skjedde? Med en gang tar amygdala over, og du går inn i overlevd. For det er farlig å stå utenfor flokken. Så med en gang det skjer.

[44:22.5]

I jobben for eksempel. Kanskje du er i et jobbmøte, og du ytrer din mening, og så blir du overkjørt. Eller bare rett og slett ignorert. De hører ikke på deg. Hva skjer da? Amygdala tar over med en gang og kutter ut den store delen av hjernen vår, som er den tenkende hjernen vår, og også det kreative senteret.

[44:48.0]

Det er faktisk den som gjør at vi klarer å ta gode avgjørelser over lengre tid, og også se veien videre, og også finne gode og nye løsninger og kreative løsning på problemer som vi har.

[45:12.6]

Når den delen er offline, så er det veldig begrensende. Det som skjer er at hjernen vår går fullt inn i å scanne for å finne trusler. Og da er vi med en gang der vi ikke er inne i oss selv lenger, da er vi der ute.

[45:30.3]

Og så ser vi etter, er han en trussel for meg, er hun? Hva er det som skjer nå? Og der kommer det en bil. Og så hørte jeg noe på nyhetene, og det var jo fryktelig skummelt. Nå er det jo flod der og der, og så er det kanskje et nytt virus og alt det som skjer.

[45:47.5]

Nå går jeg inn, og så er jeg ekstra redd. Da er vi hele tiden der ute og søker og ser etter farer som vi da kan enten løpe fra eller bekjempe. Så det gjør at i dagens samfunn tilbringer vi så mye tid der ute.

[46:06.2]

Og da har vi ikke tilgang til det høyre cellet. Eller sjelen vår. Eller intusjonen vår. Eller hva man ønsker å kalle det. Man kan kalle det akkurat hva man vil. For meg er det egentlig det samme. Men da mister vi den kontakten. Og mister den guidingen.

[46:30.9]

Kroppen reagerer vel også at hjertet begynner å pumpe. Vi får vel også fysiske reaksjoner som vi kanskje kan være observanger på. Jeg tenker litt det å oppdage hvordan vi kan oppdage at nå er jeg i overlevelsesmodus. Det er faktisk det viktigste å bli opps på alle først.

[46:51.8]

For hvis de ikke vet ... De fleste er i overlevelsesmodus, men vet ikke. De skjønner ikke. Vi er så vant til det. Så det er noe med det å kjenne etter. Hvordan føles det for meg når jeg blir trygget? Neste gang du blir trygget av noe, at du blir ekskludert fra den middagen, eller noen ikke hørte på deg, eller kanskje noen tror jobben din eller noe annet.

[47:17.6]

Hva skjer? For meg, jeg kjenner at det knyter seg litt i magen. Så kjenner jeg at det får knyte seg litt rundt hjertet også. Skuldrene heiser seg. Jeg kjenner at jeg blir litt stramm i nakken og halsen. Kjevene, jeg biter tennene litt sammen.

[47:35.7]

Jeg kan kjenne adrenalinene som beveger seg veldig fort. Hjertet som banker fortere. Det er sånn ubehag i kroppen som føles som uro. Det er det jeg kjenner. Det kan være litt annerledes for alle, men det er det jeg kjenner.

[47:53.0]

Det jeg vil oppfordre folk er å begynne å kjenne etter når det skjer. For når vi kan observere når det skjer, Uten å dømme oss selv og piske oss selv på ryggen fordi det skjer, så blir du på en måte den som observerer, og da er du ikke lenger det programmet.

[48:14.5]

Da er du ute av programmet og kan observere deg selv. Ja, det er spennende at du sier program, fordi jeg bruker også det ordet i den boken jeg skriver nå. Disse programmene som vi kjører i bakgrunnen. Og det er vel ikke bare i sånne situasjoner at vi blir trigget av sjefen eller ikke blir invitert på en fest.

[48:33.3]

Det er vel hele tiden bare å gå på sosiale medier, og du ser en som driver med litt av det samme som deg, og herrelighet kan jeg si. Så mange videoer hun har laget, og de ser så proffe ut. Stress, hvis vi sammenligner oss, er ikke det også en survival-modus?

[48:52.7]

Jeg begynner å stresse uten å vite at jeg gjør det en gang. Ja, absolutt. Det er derfor det er det senter i hjernen som ... Som gir rewards.

[49:09.4]

Det som skjer er at vi blir hektet på disse kjemikaliene som kroppen pumper ut i overlevelsesmodus. Selv om det ikke føles spesielt godt, men vi blir hektete. Bare se på hvordan skrekkfilmer og terrorfilmer på TV.

[49:29.3]

på Netflix-serier og sånt nå, det er jo så spennende. Vi kan jo ikke la være å fortsette å se på neste episode og neste episode, selv om det egentlig er grusomt å se på. Samme skjer med sosiale medier. Det fider inn på akkurat det samme med rewardsenter, hvor disse kjemikaliene fortsetter å pompe ut.

[49:50.9]

Når de gir slipp, så først er det en veldig tomhet. som vi må sitte litt i for å komme i kontakt med oss selv igjen. Den perioden mellom er litt vanskelig å sitte i.

[50:08.2]

Jeg er vant til high speed, high stress, dopamin, masse kjemikalier. For alle er det sosiale medier som sammenligner oss. Se hvor mye suksess og alt det de har, og så fint og så hyggelig, og så vakre de er, og har det så gøy, og er på jentetur, og alt dette her som vi ser på.

[50:35.2]

Og så føler vi oss misslykket, så føler vi at det har ikke vi. Og det igjen går vi rett inn i. Det fider, det bare gir næring til overlevelsesmodus. Hva er steget videre til å komme inn i denne tilstand du kaller creative modus?

[50:55.7]

Første er å bli observant på når du faktisk er i survival. Hvis du ikke vet at du er der og hva du blir trigget av, er det vanskelig å gjøre noe med det. Første er rett og slett å observere når det skjer.

[51:13.1]

Så liker jeg veldig godt å bruke pust. Det er mange metoder, mange ting man kan gjøre for å komme ut av det. Det tar litt trening, så man må praktisere det litt og være litt tålmodig med seg selv også. Men jeg liker veldig godt å bare roe helt ned, for jeg merker at når jeg er i overlevelse, så puster jeg her oppe.

[51:33.2]

Jeg puster ikke ordentlig ned i magen, så da tar noe sånn dype magepust. Puste langsomt inn i magen først, og så helt opp. Holde pusten litt, og så bare ut. Det er lengre utpust enn innpust.

[51:49.6]

Bare gjør det et minutt. Eller fem. Bare ta noen runder med den pusten. Selv om det er masse resistens som kommer opp. Den vil jo ikke ut. Man må liksom kjempe.

[52:07.8]

Kjempe litt da, da man har litt disiplin. Og det her, det gidder vi ikke. Og det fungerer ikke. Man får mange sånne ting som kommer. Så det er bare å fortsette. Noen ganger, selvfølgelig i alle fall, at jeg ikke kan sitte stille. For jeg må på en måte få litt bevegelse og skylle disse kjemikaliene litt ut.

[52:29.9]

Og da for meg hjelper det å bevege på meg. Det kan hjelpe å løpe en tur. Gå en tur. Jeg elsker å, for meg vann er veldig magisk, så for meg å bare stikke ned. Jeg bor på bygdør, så hvis jeg stikker ned på huk, tar meg en liten svømmetur, til og med på vinteren, litt kjapt isbad.

[52:49.6]

Det kan også bare få meg ut av det, på en måte. Sjokkere kroppen ut av det, så det kan også hjelpe. Det er mange ting vi kan gjøre. Når vi gjør det, så kommer vi inn i en creative mode. Det er den ideelle tilstanden å være i 70 av tiden.

[53:09.0]

Du sa at vi var i overdrevsmodus 70 av tiden, og vi vil gjerne komme inn i den andre tilstanden. Da får vi mer klarhet til å ta mer gode beslutninger. Enten det er i bedriftene våre, hvor du jobber mye med bedriftseire. Eller i livene våre generelt.

[53:25.7]

Det er der vi får klarhet. Det handler ikke om å jobbe masse. Det handler om å jobbe smart fra denne modusen eller tilstanden. Er det ikke sånn? Jo, absolutt. Det er så viktig. Og det er også et program som vi tror på, at for å gjøre det bra, for å overleve, for å få det livet vi egentlig ønsker oss, der er jo sosiale medier kommet veldig selv.

[53:52.7]

For der er det sånn hustle culture, hvor alle forteller deg, du må bare jobbe mer, du må stå opp enda tidligere på morgenen, du må bare jobbe hardere og hardere, så klarer du det. Og være mer disiplinert. Men det jeg har funnet, Som jeg har bevist for meg selv, og som de som jeg jobber med også skjønner til slutt, det er at faktisk kan vi gi slipp på veldig mye.

[54:19.4]

Vi kan jobbe mindre, men vi er så mye mer effektive når vi først jobber. For meg handler det mye om å tørre å sitte litt på gjæret og dingle med terne. Å være i den der Perioden før, ut av overlevelse, på vei inn i flyten.

[54:42.7]

Folk kaller det også flow eller flytmodus. Et sted hvor du er veldig rolig inni. Det betyr ikke at du ikke har masse tanker, for tankene er der. Men du blir ikke påvirket av de tankene og det som skjer rundt deg.

[55:01.9]

Og da plutselig kan du få sånne downloads. Da kan du få sånne intuisjons-hits som kommer og bare «Åja, der fikk jeg en kjempeidel. Da skal jeg gjøre det». Det er så ofte sånn jeg får med sosiale medier.

[55:20.3]

Så når jeg tør å sitte stille lenge nok i det jeg ikke helt vet. For det er også ubehagelig når man ikke er vant til det. Plutselig får jeg ideer om hva jeg skal lage en video om og legge ut på sosiale medier.

[55:36.5]

Det er ofte de som gjør det best. Jeg har presset meg litt til å legge ut noe, for nå har det gått lang tid. Så er det kanskje intellektuelt sett bra, men det slår ikke an på samme måte.

[55:52.9]

Vi er så mye mer effektive. å produsere mer og få mer igjen når vi tør å gi slipp og tør å være mer i creator mode.

[56:10.1]

Det betyr ikke at vi må bli kunstnere og male eller skrive. Det betyr ikke det. Vi er så mye mer på, og så mye mer effektive når vi først jobber. Etter hva jeg skjønner, mener du at den største faren i fremtiden er ikke AI.

[56:29.5]

Det er nettopp at vi er i dette overlevelsesmoduset. Du har en virkelig dypere intensjon med budskapet ditt her. Ja, absolutt. Dette med AI og den diskusjonen rundt AI,- der er det mye frykt som fører til overlevelsesmodus igjen.

[56:53.0]

Verden kommer ikke til å overleve, AI kommer til å ta over, og da er det over for menneskeheten. Jeg velger å tro at det ikke går sånn. Kanskje det blir noen år som blir litt vrine og litt vanskelige, fordi det blir en overgangsfase.

[57:11.4]

Når super AI, general AI, tar over, som er den super intelligence, så blir det litt annerledes. Velger å være optimistisk på at når vi menneskene kommer tilbake til oss selv og forstår hvor mye kraft og power vi har, så blir vi ikke redde for maskinen lenger.

[57:41.6]

Det er noe med det at den intuisjonen vår, og det nervesystemet vårt, som er så på. Hvis vi kan bruke det på riktig måte, i flow, i stedet for å bli redde og disconnecte fra oss selv, og fra hverandre, så er vi så sterke.

[58:04.0]

Og det er en slags ... Vi føles som en sånn at alle vil prøve å distrahere oss, og alle sosiale medier prøver å få oss til å holde oss i en slags fryktgreie.

[58:20.1]

For da er jo vi mennesker også lett å kontrollere, ikke sant? Uten at man skal bli noen sånn konspirasjonsteoretiker på det. Men det er fakta, at når vi er redde og er der, så er vi lett å påvirke. For da søker vi etter trygghet utenfor oss selv.

[58:37.6]

Når vi finner den i oss selv, og konnekter med oss selv, og faktisk med de andre menneskene som er rundt oss, så står vi veldig sterkt. Jeg tror at dette kommer til å bli veldig bra. Tilbake til det du sa om å være modig.

[58:56.5]

Jeg ser ikke på meg selv som modig, men jeg setter min Min purpose, min mission, er høyere enn meg selv. Det betyr mer enn om folk liker meg eller ikke. Det er veldig inspirerende. Det tar jeg med meg i mitt arbeid med min egen bok, hvor jeg kjenner på motstand og frykt.

[59:18.5]

Jeg kjenner på det samme at dette er større enn meg. Det handler faktisk ikke om deg, Annike. Jeg har lyst til å begynne å avrunde med en setning som du har sagt. People can only see others. As deeply as they see themselves.

[59:35.4]

Jeg synes den var briljant. Ja, og det er en slags oppfordring til at jo dypere vi går i oss selv og møter oss selv med alle skyggene, alle de tingene vi egentlig ikke har lyst til å se på.

[59:52.6]

I hele sommeren nå så har jeg faktisk gått og vært i en sånn prosess hvor Jeg føler at jeg er inne i en dønn ærlighetsfase, hvor jeg ser mine egne mønstre om egne programmer, og hvordan jeg kan ofte relatere til andre mennesker, og ting som ikke er så positive, som jeg egentlig ikke før har hatt lyst til å se på.

[60:21.4]

Nå kan jeg se på det med masse kjærlighet, Og bare, ja, men du gjorde jo sånn, og for et år siden så gjorde du jo sånn, det er ikke lenger siden liksom, og du gjorde jo bare så godt du kunne med det du visste og hadde kapasitet da.

[60:42.1]

Fordi du var i overlevelses, og da kan vi bli litt krasse, vi kan bli litt beskyttende, og gå litt i angrep. Jeg kan bli veldig der, det er min overlevelse, hvordan det ser ut for meg, at jeg går veldig i angrep på en måte, og skal beskytte meg, og forklare, justifye, disse tingene.

[61:07.2]

Jo mer ærlig jeg er med meg selv, Kan på en måte bare møte meg selv med masse compassion og kjærlighet. Jo mer slipper det tak i disse programmene og disse tingene, måten å være på, som jeg har vært før.

[61:29.0]

Jeg vet ikke helt om jeg svarte på spørsmålet ditt, Jannecke. Jo, det var veldig fint. Og det er veldig relevant til mitt neste spørsmål, som jeg stiller alle gjestene. Så du har sikkert en liten intuitive hit her. Fordi jeg spør alle. Hva er selvkjærlighet for deg?

[61:47.4]

Åh. Åh, det svaret endrer seg jo også. Nesten fra dag til dag. Akkurat nå så er den selvkjærligheten, det er å møte meg selv med alle skyggene mine.

[62:04.6]

Og alle de tingene som jeg ikke er stolt av. Hvor jeg har tatt det ut, liksom kjeftet på barna mine. Ikke for noe de har egentlig gjort, men fordi at jeg var i et sånt stress mode.

[62:21.0]

Og så tok jeg det ut over dem. Det er så mange sånne ting. Det kan være små ting, men det kan også være store ting. Akkurat nå er selvkjærlighet for meg å tilgi meg selv.

[62:38.7]

Og også å tilgi det som har blitt gjort mot meg.

[62:47.7]

Nei, men det er jo ikke rettferdig. Sånn skal det jo ikke være. Og litt sånn righteousness på en måte. Hva er rett? Hva er riktig? Og det er sikkert litt juristen i meg som kommer opp som er litt sånn. Og så bare, ok, nei. Den byrden tar ikke jeg.

[63:04.1]

Jeg gir slipp. Det er ikke min oppgave å straffe noen, eller at jeg trenger ikke at de skal ta på seg og si at jeg beklager, eller at de skal erkjenne at de har gjort noe feil for at jeg skal kunne gå videre og ha det veldig bra.

[63:25.0]

For meg er kjærlighet til meg selv den prosessen akkurat nå. Gi slipp til de andre. Og gå videre i livet mitt med en slags ...

[63:45.2]

Hvor jeg er kjærlighet. Det er ikke en kjærlighed til andre mennesker som vi tenker på med kjærligheten, men det er en slags hvor jeg bare jobber med å ekspandere mitt hjerte i alt det jeg gjør og alle de jeg møter.

[64:01.4]

med en sånn følelse av at vi er ett. Det er hjertet mitt som møter. Og se det gode, tror jeg faktisk. Jeg tror det kommer det til deg. Se det gode og se det hellige og det gudomlige i alle jeg møter.

[64:20.2]

Det er selvkjærlighet. Veldig vakkert. Og hva er den dypere meningen med livet fra ditt perspektiv?

[64:32.0]

Jeg tror ikke jeg har noen fasitsvar på det. Men jeg tror for meg så er det akkurat nå det er å utvikle evne mine, de spirituelle evne mine til å teppe inn på enda mer informasjon.

[64:55.0]

Enda mer klokskap. Viten ting som er der da, i the field, eller consciousness, eller i meg. Og bare få mer og mer, og bli mer og mer ett med det.

[65:11.7]

Det er oss å leve, men samtidig Så vil jeg ikke forsvinne i det heller. Jeg vil leve det liv jeg lever nå. Jeg vil oppleve de tingene. Det er en mening med det også. Det jeg har gått gjennom av ensomhet, å føle meg veldig alene, redd og sårbar.

[65:33.7]

til å føle at jeg er trygg og jeg er god nok som det jeg er, så er det en balansering. En fot i hver verden. En fot i det spirituelle og en fot i den verden jeg lever i her nå.

[65:52.8]

Hvis jeg kan klare å balansere de to, Det føler jeg er meningen, i hvert fall med min eksistens her. Om det er det for andre, er jeg ikke helt sikker på. Hvor kan folk finne deg?

[66:10.2]

Eller hvor kan de lære mer om det du gjør? Finne bøkene dine? Jeg vet du har noen mentor 1 til 1. Kan du guide dem? Hvor kan de gå? Så jeg elsker jo egentlig sosiale medier. Så jeg er veldig mye på Instagram. Så der er jeg på, det er fornavnet og etternavnet mitt.

[66:28.1]

Så unni.turetini, T-U-R-R-E-T-T-I-N-I. Det er mitt sånn handle på Instagram. Og det er også samme på TikTok. Bare navnet mitt også på LinkedIn for de som er der.

[66:44.6]

også på YouTube, og så har jeg en nettside som er navnemitt.com. Så det er bare å oppsøke meg. Jeg er mest kanskje på Instagram, det er der jeg liker meg mest, for jeg liker å legge ut sånne små videoer, kartevideoer.

[67:01.5]

Så følg meg der, ta kontakt med meg der, det er jeg som svarer, det er jeg som legger ut mitt og gjør mitt, så det er ikke noen andre som som i hvert fall ikke får lobby, som svarer der hvis du tar kontakt. Det er bare å ta kontakt med meg og sette stor pris på å få feedback og kontakt og alt mulig med folk.

[67:23.4]

Tusen takk, Unni, for at du kom på besøk i dag. Takk for samtalen. Tusen takker for at du hadde meg her, Jannecke.

[67:40.0]

Kjærlighet.